Ikke skyld på sola

Sola har skylda, ble det hevdet i et NRK-program om klimaendring. Men bevisene peker på mennesket som den skyldige.

Vi har stadig mer dokumentasjon på at mennesket er i ferd med å endre klimaet. Er vi villige til å ta sjansen på at virkningene av utslipp fra trafikk og kraftproduksjon er av minimal betydning for klimaet, slik det ble påstått i en NRK-dokumentar nylig? Tar de feil, vil det ta århundrer å rette opp feiltakelsen.

I media kommer det fra tid til annen fram påstander om at menneskers utslipp av drivhusgasser, først og fremst karbondioksid (CO{-2}), ikke spiller noen vesentlig rolle for klimaet, og at den raske økningen i middeltemperatur på jorda særlig de siste 20 år, skyldes naturlige faktorer. Det er derfor, hevdes det, ikke grunn til å ta alvorlig konklusjonen de aller fleste klimaforskere er enige om, nemlig at hvis det ikke iverksettes tiltak for å begrense utslippene av drivhusgasser betydelig, vil en få en temperaturøkning på mellom 1,5 og 6 grader i løpet av dette århundret. Sist ble slike synspunkter fremmet i det danske TV-programmet «Kampen om klimaet» (Dok22, NRK 12. februar). Her ble fokus satt på endringer i solas aktivitet.

Selvsagt er ingen uenig i at endringer på sola vil påvirke jordas klima. Sammen med andre naturlige endringer har dette skapt dramatiske forandringer i klimaet gjennom tidene. Spørsmålet er hvilken betydning de naturlige endringer har i forhold til den menneskeskapte påvirkning. TV-programmet baserte seg først og fremst på arbeider av danske forskere. Allerede i 1991 publiserte danskene Friis-Christensen og Lassen et arbeid der de viste en slående samvariasjon mellom lengden av solflekksyklusen og global temperatur. Den gang kom de ikke med noen forslag til mekanismer som kunne forklare dette. Senere har Svensmark og medarbeidere foreslått en mekanisme knyttet til endringer i kosmisk stråling som følge av endringer i solaktiviteten. Økt solaktivitet gir mindre kosmisk stråling inn til jorda. Dette vil, ifølge Svensmark, gi mindre lavtliggende skyer, noe som igjen gir oppvarming. Økt solaktivitet skulle således gi oppvarming.

Hypotesen fremsatt av Svensmark og medarbeidere er blitt kritisert av mange forskere, blant annet Kristjansson ved Institutt for geofysikk, Universitetet i Oslo. Han har påvist at dataene som Svensmark og medarbeidere bruker for å se på korrelasjonen mellom kosmisk stråling og skydekke, bare viser slik sammenheng ved lavere breddegrader. Han påpeker også at andre måleserier ikke viser noen samvariasjon mellom lavt skydekke og kosmisk stråling. Videre skulle en etter hypotesen forvente synkende temperaturer fra 1991 og fram til ca. 1996, noe som stemmer dårlig med observasjonene.

FNs klimapanel har nylig utarbeidet en ny rapport. Flere hundre av verdens fremste klimaforskere har vært med i arbeidet, og utkast har vært sendt på omfattende høringsrunder. Klimapanelet konkluderer med at det til nå ikke er fremkommet forslag til troverdige fysiske mekanismer som kan forklare hvordan endringer i solaktiviteten eventuelt kan påvirke skydannelsen og dermed klimaet på en slik måte at den observerte oppvarmingen forklares. Flere og sikrere observasjoner er nødvendig for å kunne fastslå om det er noen årsakssammenheng mellom graden av skydekning og solaktivitet. Derimot konstateres det at man nå har en rimelig god forståelse av hvordan utslipp av drivhusgasser påvirker temperaturen. Sannsynligheten for at økningen i middeltemperatur i de senere tiår i hovedsak er menneskeskapt, anses som meget stor. Klimapanelets rapporter er meget grundige. Usikkerheter og alternative hypoteser gis mye plass. Påstander om manglende objektivitet i rapportene er en urettferdig beskyldning mot et meget stort antall forskere.

NRK-programmet «Kampen om klimaet» viste først bilder av flommer og stormer med kommentarer om at dette var skremmebilde fra mange klimaforskere. I vitenskapelig litteratur er en imidlertid svært forsiktig med uttalelser om økt hyppighet i slike ekstreme værsituasjoner. Programmet polemiserte delvis mot oppfatninger som er langt mer vidtgående enn ansvarlige klimaforskere står inne for. For å si det med Piet Hein: En yndet form / for polemik / bestaar i det / probate trik / at dutte folk / en mening paa, / hvis vanvid alle / kan forstaa.

I enkelte innslag i programmet virker det som en bevisst har unngått informasjon som ikke passer med solaktivitetshypotesen. For eksempel vises en figur fra arbeidet publisert i 1991 med svært god samvariasjon mellom lengden av solflekksyklusen og global middeltemperatur. Kurvene går imidlertid ikke lenger enn til slutten av 1980-tallet. Det er vel kjent at den gode samvariasjonen ikke fortsetter i de senere år.

I programmet ble det lagt stor vekt på at modellberegninger av fremtidig klima er usikre. Deltakere som støtter oppfatningen at drivhusgassene har en dominerende innflytelse, var omhyggelige med å understreke usikkerheter og problemer. Det ble nok også nevnt at man ikke forstod alt om hvordan solaktiviteten påvirket klimaet, men en seer uten spesiell forkunnskap satt nok igjen med inntrykket at de to hypotesene var omtrent like usikre. Samspillet mellom solas aktivitet, partikler i atmosfæren og klima er imidlertid uhyre komplisert, og vår viten svært mangelfull. Derimot vet vi at klimagasskonsentrasjonene har økt betydelig siden førindustriell tid, og at dette endrer jordas strålingsbalanse. Derfra til pålitelig forutsigelse av temperaturen er det imidlertid mer usikkerhet.

Klimautviklingen vil være avhengig både av naturlige og menneskeskapte årsaker. Hvis solaktiviteten skulle bidra til økning i temperaturen i årene fremover, kan det være spesielt viktig å gjøre det menneskeskapte bidraget minst mulig.

Det blir stadig gjentatt at det ikke er bevist at økt drivhusgasskonsentrasjon påvirker klimaet. Nei, det er fortsatt en liten sjanse for at temperaturøkningen blir minimal, men sannsynligheten for dette har stadig avtatt etter hvert som kunnskapen har økt. Er vi villige til å ta sjansen på at virkningene av menneskeskapte utslipp er av minimal betydning? Tar vi feil, vil det ta århundrer å rette opp feiltakelsen.

Tiltak for å dempe utslipp av drivhusgasser fremstilles som umåtelig kostbare. Mye kan imidlertid gjøres uten store kostnader. Ofte glemmer en at mange tiltak vil ha andre gunstige virkninger, for eksempel ved at forurensninger som har lokale skadevirkninger (partikler, svoveldioksid), reduseres. Mange energieffektiviseringstiltak er eksempler på dette. Erfaring viser dessuten at tiltak mot utslipp ofte blir billigere enn antatt. Et godt eksempel er reduksjon av svovelutslipp til atmosfæren i USA. Disse utslippene falt med ca. 50 prosent i perioden 1985 til 1995, og kostnadene var langt lavere enn noen hadde regnet med på forhånd. Da industrien fikk klar beskjed om at utslippene skulle ned, men selv kunne finne ut hvordan, utløste det ny kreativitet, og gunstige løsninger ble funnet.

På midten av 1800-tallet skrev den amerikanske filosofen Henry David Thoreau: «Størstedelen av den luksus og mange av de ting som gjør livet såkalt komfortabelt, er ikke bare unødvendige, men virker direkte hindrende på menneskehetens utvikling.»

Å få folk flest til å være enige i dette, slik at det medfører store endringer i vår livsstil, er nok utopisk, men kanskje ville mennesker i de rikeste landene ikke ha vondt av å tenke litt mer på hvordan vi sløser med ressurser.

Investeringer i tiltak for å redusere klimagassutslipp kan betraktes som en forsikring. Det virker som et paradoks at folk flest betaler forsikring på huset selv om de jo ikke regner med at det skal brenne ned, mens de er lite villige til å forsikre seg mot menneskeskapte klimaendringer som kan få svært ubehagelige følger.