Ikke skyt budbringeren

IMMIGRASJON: I et debattinnlegg i Dagbladet søndag 17. september gir redaktør i magasinet Argument, Anne Viken, et levende bilde fra USA der meksikanske immigranter utnyttes som billig arbeidskraft, blant annet i landbruket. De utgjør en underklasse som gjør jobbene som andre ikke vil ha, til lave lønninger og på siden av det amerikanske samfunnet. Hun trekker deretter en linje til situasjonen for polske arbeidsinnvandrere i Norge, og en uttalelse fra meg om at manglende lønnsregulering for arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa bidrar til å skape nye skiller i det norske arbeidsmarkedet som minner om situasjonen i USA. Dette stilles så opp mot uttalelser fra Victor D. Normann om at Norge trenger flere ufaglærte innvandrere, blant annet fordi de er villige til å ta de jobbene nordmenn kvier seg for å ta. Viken påpeker at han ikke frykter framveksten av noen ny underklasse. «Hvem har rett?» spør Viken, før hun gir oss svaret: «Forskarar som Jon Horgen Friberg sitt fokus på ufaglærd arbeidsinnvandring som den nye underklassen, bidreg ikkje til å integrere migrantane, men til å skape avstand og fordommar».

JEG ØNSKER IKKE å skape avstand og fordommer, verken hos Anne Viken eller andre. Men forskere som advarer mot en uheldig utvikling i arbeidsmarkedet, og påpeker at det er behov for bedre systemer for regulering, håndheving og kontroll av lønns- og arbeidsvilkår, er ikke rette mottakere for beskyldninger om stempling og stigmatisering. Her skyter Viken på budbringeren og ikke på dem som faktisk bidrar til denne utviklingen. EU-utvidelsen i 2004 medførte drastiske endringer i rammebetingelsene for det norske arbeidsmarkedet, og både myndighetene og partene i arbeidslivet står fortsatt overfor betydelige utfordringer i forhold til hvordan de skal håndtere situasjonen på en måte som lar oss høste fordelene ved den økte tilgangen på arbeidskraft, samtidig som man hindrer utnytting av arbeidsinnvandrerne og unngår at balansen i den norske arbeidslivsmodellen forrykkes. Innvandring fra de nye østeuropeiske medlemslandene i EU har smurt det norske arbeidsmarkedet med billig, fleksibel og kompetent arbeidskraft, i en periode med høy etterspørsel i økonomien. Resultatet er høy produksjon og lav rente. De fleste seriøse arbeidsgivere betaler anstendig, men historiene om luselønn, manglende utbetaling av lønn, falske kontrakter, trusler om oppsigelser hvis man står på sine rettigheter og uverdige arbeids- og boforhold er mange. Foreløpig har systemene for regulering, kontroll og håndheving ikke vært gode nok til å hindre at en del østeuropeere blir grovt utnyttet i det norske arbeidsmarkedet.

DET ER ETTER HVERT bred enighet i arbeidslivet om at arbeidsinnvandrere skal betales norsk lønn for sin innsats, men enkelte argumenterer mot dette ved å framheve at billig arbeidskraft vil styrke norsk konkurranseevne, at krav om høye lønninger virker som stengsler mot innvandring og at kostnadene i arbeidsinnvandrernes hjemland tross alt er lavere enn i Norge. Når man sier at arbeidsinnvandrere skal gjøre jobbene som nordmenn kvier seg for å ta, ja da menes det at de skal gjøre disse jobbene til dårligere lønns- og arbeidsbetingelser enn det andre vil godta. På denne måten kan det på sikt skapes et segmentert arbeidsmarked og en etnisk underklasse. Det er ikke bare betenkelig etisk og politisk - det er antakelig også dårlig butikk. Til nå har det vært kjøpers marked. Men vi kommer til å trenge tilførsel av utenlandsk arbeidskraft også i framtida, og den internasjonale konkurransen om arbeidskraften vil mest sannsynlig tilta. Da vil vi se at de relativt høye norske lønningene er et fortrinn i konkurransen om å tiltrekke seg nødvendig og ettertraktet arbeidskraft i et åpent europeisk marked.