Foto: Siv Johanne Seglem
Foto: Siv Johanne SeglemVis mer

Ikke slipp Bylarm-gjester ut av landet før de har hørt Sundfør

Susanne Sundfør helskinnet gjennom massivt forventingspress.

|||KONSERT: For de av oss som minnes — med stor glede — å bli bergtatt av en forhåndsbuzzet, men like fullt relativt ubeskrevet Susanne Sundfør på Bylarm i 2007, må det ha vært litt ekstra givende å ta innover seg hvor langt et artistisk sjumilssteg egentlig kan være nå til dags.

Fra svart hettejakke, null staffasje og en slags «fritt-etter-Carole King-anno-Laurel Canyon-tida»-grunnstilling i 2007, til nattas voldsomt imøtesette, Lars Horntveth-assisterte høytidsstund.

Forventningspresset etter den skamroste singelen «The Brothel» og en voldsom oppsnakking av det kommende albumet med samme tittel gjorde fallhøyden ekstra stor.

Hadde hun mistet stemmen? Kollapset av forventningspress? Er det ikke praktisk talt umulig å konsertgjenskape det sakrale, drømmeaktige soundet vi allerede har rukket å forelske oss i?

Slapp av, dette var riktig flott.

Ser seg ikke tilbakeDe innledende lyduhumskhetene skrives på kontoen for ambisiøs instrument-setup, og hennes tidligere påtalte sceneintroverthet er urettferdig å bruke mot henne — så lenge hun synger så det er til å grine av.

Ingen internasjonale Bylarm-delegater bør få slippe ut av landet før de er blitt eksponert for og tatt innover seg minst ti minutter Sundfør-vokal.

Det var nådeløst nyalbumfokus i går, ingen «Walls» eller «I Resign» for å bygge bro bakover til førstealbumet, bare en lang strøm av fersk musikk hvor Sundfør strekker sin vokale begavelse og sitt meloditalent inn i et nytt, eventyrlig landskap.

Horntveth dominererSkal man skrape litt i den vakre overflaten, er det mulig at nattas liveframføring underkjente noe av den voldsomme dynamikken som ligger i det nye albumet. Det ble kanskje litt enstonig rent stemningsmessig i perioder.

Og det vil nok bli et elsk/hat-oppgjør i manges ører hvorvidt produsent Lars Horntveths signaturgrep — enten det ligger i strykerne eller saksofonen eller selve arrangementene ­— får lov til å dominere for mye, på bekostning av Sundførs indre popjente.

På den annen side — vi bruker mye, tid, penger og krefter på å finne musikk som beveger oss, som stormer inn i bevisstheten og endrer sinnsstemninger, tegner nye bilder i hodet, musikk som lager en hel film i ditt indre mens du står der og hører på.

Det er ikke alle norske artister forunt å operere på et slikt nivå, men der holder Susanne Sundfør til. Og takk for det.