TEATER: Ubehag. Et psykisk ubehag så sterkt at det føltes fysisk.

Følelsen av å være vitne. Kanskje endog medskyldig. Her skjer det noe vondt, foran dine egne øyne. Slik var filmen «Festen».

Dogmeuttrykket forsterket det dokumentariske preget, tilskueren fikk følelsen av virkelig å se avsløringen - og konsekvensene.

Ubehag? Teatret burde ha alle muligheter til å intensivere denne følelsen. Som teaterpublikum er vi praktisk talt gjester i det samme selskap. Vi puster i det samme rom.

Når en så emosjonell historie blir fortalt, burde vi kunne kjenne de berørtes smerte, familiens tvil, frykt og uro.

Det finnes mange teatergrep, flere av dem grunnleggende enkle, for å oppnå dette, og mange er beslektet med filmens dogmer.

Realtid, ikke oppbrutt av pause. Rominndeling, med signal om at nå overhøres noe som var ment å være privat. Direkte henvendelse.

«Festen»s dialog er i utgangspunktet inkluderende, i sin likeframme tydelighet. Bordtalene, rettet til et publikum som de allerede er, burde kunne rettes til oss.

Hadde Rogaland Teater valgt å vise stykket i sin teaterhall heller enn på hovedscenen, kunne vi til og med blitt plassert som gjester, fjerne slektninger, ved bord i selskapets utkant.