Kulturell forankring: En gutt i feirer 17. mai. Det er vitalt å ha en god og trygg forankring i egen identitet for å kunne ta til seg en ny kultur, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Thomas Bjørnflaten / SCANPIX
Kulturell forankring: En gutt i feirer 17. mai. Det er vitalt å ha en god og trygg forankring i egen identitet for å kunne ta til seg en ny kultur, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Thomas Bjørnflaten / SCANPIXVis mer

Ikke snakk norsk til barna

Barn med innvandrerbakgrunn bør lære morsmålet sitt før de lærer norsk.

Enkelte hevder at innvandrere i Norge kun bør snakke norsk til barna sine. Jeg er dypt uenig.

Stadig flere innbyggere i landet vårt vokser opp som tospråklige. Eller, rettere sagt, de burde gjøre det. De er født av foreldre med et annet morsmål enn norsk, og de burde lære morsmålet sitt før de lærer norsk, eller eventuelt samtidig. Dessverre blir mange barn snytt for denne tospråkligheten, og det vi ofte ender opp med, er mennesker som ikke bare får amputert sin egen kultur, men også får generelt dårligere språk.

Det å kunne uttrykke seg godt, muntlig og skriftlig på det språket som ligger nærmest hjertet, er utrolig viktig for å kunne utvikle gode ferdigheter i andre språk. Dermed stiller mange barn med minoritetsbakgrunn langt svakere når det gjelder norsk, ikke fordi de har utenlandske foreldre og dermed litt andre referanserammer, men fordi læringen av morsmålet ikke blir prioritert i de viktige barneåra, hvor språkforståelsen dannes. Disse barna risikerer å bli hengende etter, gå glipp av nyanser i språket, ha problemer med å skrive godt og flytende når det etter hvert blir ventet av dem.

Dette kunne bli observert utover på 1900-tallet, da samiske barn i Norge ble nektet å snakke sitt eget morsmål. Når disse elevene i tillegg bodde på internat langt fra familien, fikk de knapt høre samisk, noe som ble et stort handikap for mange.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Morsmålet, det første språket, er nemlig svært viktig, som en slags stemmegaffel eller mal som andre språk settes i forhold til. Det er ryggmargsspråket, det man drømmer med, tenker med, teller med. Og, det å kunne uttrykke seg skikkelig på dette språket, er grunnleggende for all annen språkforståelse og læring. Ordforråd, grammatikk og språklige regler, alt dette er lettere å ta til seg for et barn som har et godt morsmål i bunnen.

Morsmålsundervisning i skolen bør derfor prioriteres, slik at så mange barn som mulig får sjansen til å lære sitt eget språk også skriftlig.

I Opplæringslovens §2-8 står det at barn har rett på morsmålsundervisning, og at den enkelte kommune skal legge til rette for dette så langt det er mulig.

Undervisningsdirektoratet skriver følgende i en brosjyre rettet mot flerspråklige familier:

«Tospråklige barn som har lært å lese og skrive på morsmålet, har lettere for å utvikle og bevare morsmålet sitt seinere i livet. Samtidig viser forskningen at barn som har lært å lese og skrive på det språket de behersker best (som oftest morsmålet), også blir flinkere til å lese og skrive på andrespråket (norsk). (...)

Når barnet begynner på skolen, har det rett til morsmålsopplæring og tospråklig fagopplæring. Denne retten avhenger imidlertid av hvor gode kunnskaper barnet har i norsk. Dersom barnet har ?tilstrekkeleg dugleik i norsk? til å følge den vanlige opplæringen, har ikke barnet rett til morsmålsopplæring/tospråklig fagopplæring.»

Dette er langt fra godt nok. Og det var faktisk bedre før, da morsmålsundervisning ble gitt så lenge det var mulig å oppdrive lærer, og barnet ikke mistet retten til denne undervisningen når han eller hun ble for flink i norsk. I dag virker det som morsmålsundervisningen er på vei ut av norsk skole, og det ser ut til at det er altfor lite fokus på hvor viktig det er at barn får sjansen til å dyrke sitt ryggmargsspråk og lære det grundig.

Er årsaken til dette en angst for at det norske språket skal svekkes? Eller er det hele tilfeldig, grunnet fraværet av bevissthet rundt dette spørsmålet?

Utrops journalist Souhaila Bougrine støtter mitt syn. Hun er født i Norge av marokkanske foreldre og var så heldig å få morsmålsundervisning i noen få år på 1990-tallet, noe som har gjort at hun mestrer sitt eget morsmål. Men, etter hvert som hun ble flink i norsk, mistet hun dette tilbudet. Hun har registrert at morsmålsundervisning er sjeldnere nå, og hun er mener at det er svært uheldig for de barna det gjelder.

Det tilbys tospråklig undervisning der barna strever med å forstå norsk, men så snart barnet kan følge vanlig undervisning, faller dette som regel helt bort. «Barn som behersker det norske språk godt, fratas muligheten til å få undervisning i morsmålet», skriver Bougrine i avisa Utrop 12. mars 2010. «Det er gjennom morsmålet barn kan bli kjent med kultur og tradisjoner fra sitt hjemland», legger hun til.

Morsmålet er en viktig del av menneskers identitet. Det er vitalt å ha en god og trygg forankring i egen identitet for å kunne ta til seg en ny kultur og bidra positivt i denne. Dette merkes overalt i samfunnet vårt. Usikkerhet i forhold til andre kulturer, fordommer og fremmedfrykt er gjerne sterkere hos mennesker som selv ikke har en god forankring.

Foreldre med minoritetsbakgrunn må også ta innover seg hvor viktig det er å ta vare på det språket de hadde med seg inn i landet vårt. De må snakke morsmålet sitt til barna sine, og ikke famle seg fram på et språk de selv ikke mestrer ennå. Barna vil lære å snakke norsk når de begynner i barnehage eller skole, og det er langt viktigere at de har et solid morsmål enn at de snakker ett eller to amputerte språk.

Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har overhørt foreldre som snakker til barna sine på gebrokkent norsk. Disse foreldrene tror sannsynligvis at de gjør det beste for barna sine, at de hjelper dem på veien til å bli «skikkelige nordmenn» ved å ta fra dem byrden av å bære to språk, men dette er en gigantisk bjørnetjeneste, og i verste fall lærer barna et norsk språk fullt av feil. Dette er vanskelig å rydde opp i, og som kan virke stigmatiserende videre i livet, for eksempel ved jobbsøking

Foreldrene bør oppfordres til å snakke morsmålet sitt til barna, og kun det, i hvert fall til barna snakker dette språket flytende.

Jeg har selv bodd utenlands med mine barn, i henholdsvis Frankrike og USA, og vi har alltid snakket norsk sammen, uansett hvilke språk vi har hatt rundt oss. Barnehjernen er fleksibel og har stor kapasitet når det gjelder språklæring, men morsmålet er viktig, og vi må sørge for at alle som vokser opp i landet vårt får beholde denne viktige grunntonen. Det at både foreldre og skole tar dette på alvor, vil være til det beste, ikke bare for barna selv, men også for det norske språket og samfunnet i sin helhet.