Ikke søtt, men tøft

Det gatesmarte girlgroup-alternativet.

Popverdenen handler ofte om kontraster. Vannkjemmede, konfirmantaktige The Beatles mot rampeguttene i The Rolling Stones. Elegante The Supremes mot gatejentene i The Shangri-Las. Middelklasse-Blur mot arbeiderklasse-Oasis. Og så videre.

Sugababes er i et slikt per-spektiv de moderne, r&b-orienterte jentegruppenes møkkete samvittighet. De uregjerlige og ikke særlig pene kusinene til Destiny's Child.

Sugababes kan være dronninger på sin lille flekk helt til vi skal se svart-hvitt på en ny Sjanger i Tiden og skille mellom snille og slemme neoprog-rockgrupper eller noe sånt.

«Angels With Dirty Faces» er faktisk et etterlengtet album. Med «Freak Like Me» fant Sugababes - eller mer korrekt: folkene bak Sugababes - opp en ny kommersiell sjanger.

De tok utgangspunkt i lysskye DJ-bootlegs med sammensmeltninger av to i utgangspunktet vidt forskjellige låter og spilte det inn som om det var én låt.

Resultatet var en frekk og frisk låt - basert på Tubeway Armys «Are {lsquo}Friends' Electric?» og Adina Howards «Freak Like Me» - som vi fortsatt ikke er gått lei.

Resten av albumet holder overraskende høyt nivå. Det er bare én real stinker - «Shape» , som er en kjedelig, glanset r&b-klisjé basert på kjedelige Stings kjedelige «Shape of My Heart». Et par-tre ganger henfaller London-trioen til streit r&b uten nyhetsverdi.

Resten av plata består derimot av overbevisende, tøff og sexy pop hvor kantene forblir stort sett uslipte. «Round Round» er allerede en hit. «Virgin Sexy» kommer til å bli det.

Og Sugababes kommer til å fortsette å sparke medlemmer og ture fram slik det sømmer seg de tøffeste jentene i gata.