Ikke spenstig nok

Behagelig og flink, men ingen leserutfordring.

Kunstakademieleven Senderuds tredje utgivelse er kanskje mer original som diktsamling enn om den hadde blitt slått opp på lerret som en slags installasjon. For dette er vel så mye en visuell opplevelse, med enkeltord spredt rundt på sidene og da med tilsynelatende nødvendig tilfeldighet. Boka byr på alternative lesermuligheter: på skrå, horisontalt, vertikalt - alle med en nesten-sammenheng der forfatteren prøver å utfordre leseren, få oss til å hvile i teksten eller snarere ved enkeltordet. Typisk er ord som «glass jord støv gravkanter skår», betydningsmettede til det overtydelige, noe som nok er bevisst fra forfatterens side.

Det beste her er i mine øyne der Senderud bruker sammenstillinger hvor hun får vist at hun behersker språket og da med en var og presis, men samtidig overraskende, billedbruk («I et fortegns smale skuldre»). Like godt er det ikke når det visse steder dannes en slags (banal) fortelling; «()Tidlig morgen Søppelplasser skyer søvn Natt og forgjeves.»

Personlig hadde jeg glede av å lese «En reise fra», men mer fordi det var behagelig med sin naive gjenkjennelighet enn egentlig originalt. For grensesprengende er dette på ingen måte, verken som litteratur eller visuell kunst. Kanskje først og fremst fordi Senderud rett og slett ikke er spenstig eller modig i sin utfordring til leseren - det hele blir litt ufarlig og «flinkt» i sin noe barnlige overtydelighet.