INGENS HVERDAG: Det er ingen grunn til å bli oppbrakt over at det ikke er ens egen hverdag man ser i "Mammon". Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
INGENS HVERDAG: Det er ingen grunn til å bli oppbrakt over at det ikke er ens egen hverdag man ser i "Mammon". Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Ikke til å tro?

En TV-serie trenger ikke være realistisk. Men den må være troverdig.

Kommentar

Manusforfattere er ignoranter som ikke vet noe om andre yrkesgrupper enn sin egen. Journalister er hårsåre egosentrikere som ikke skjønner at fiksjonen må ta seg friheter. Omtrent der sto partene, og der står de nok ennå, etter at NRK sveivet i gang thrillerserien «Mammon». Stridseplet var særlig scenen der Økokrim utfører en razzia inne i Aftenavisens redaksjonslokaler, noe som ikke ville skjedd i virkeligheten, da kildevernet har et sterkt juridisk vern i Norge. Razziascenen går inn i et større spørsmål: Om hvor tett på virkeligheten tv-diktningen kan og bør være.

For å ta det med en gang: 1:1-realisme kan ingen forvente av et fiksjonsverk. Mange samtaler mellom innforståtte kollegaer og familiemedlemmer ville ikke gitt mening for andre enn dem, de ville måtte gjøres strammere og tydeligere når de dukker opp på skjermen. I filmer og tv-serier som har action og spenning snarere enn nøktern samtidsskildring som mål, vil hensynet til det siste underordnes det første. Men det seere og kritikere kan og må forvente, er troverdighet. Det innebærer at en historie fungerer på sine premisser, etter lovene som gjelder for historiens eget univers, og at disse lovene har en overbevisende indre sammenheng. Og jo mer realistisk historien tar mål av seg å være, jo viktigere er det ikke bare å hoppe bukk over det virkelige liv. I en glanset krimserie som «CSI: Miami» er det ingen grunn til å bli overrasket når smellvakre etterforskere i blyantskjørt og stiletthæler kommer for å undersøke åstedet der en eller annen seksualisert og erotisert forbrytelse har funnet sted - fordi det er så mye annet ved serien som signaliserer at dette er en ren fantasi. Til politietterforskerne i en sammensatt og samfunnskritisk serie som «The Wire» stilles andre krav.

Men når troverdigheten går tapt, er det alltid fordi noe begynner å skurre i seriens egen verden, og i forholdet til verden utenfor som serien selv har gitt grunn til å forvente. Og det er et problem fordi det hindrer seerne i å leve seg inn i det som skjer. De indre innvendingene skyver dem ut av det oppdiktede universet. Eventyr om alver og dverger kan være oppslukende og overbevisende - mens det lugger, hardt, når Laura Linneys rollefigur gir opp både daten og det potensielle kjærlighetsforholdet i «Love Actually» på grunn av en oppringning fra broren, som er på en institusjon for sinnslidende. Men det er jo ikke slik at mennesker med slektninger på mentalsykehus, ikke kan ha et kjærlighetsliv - eller at det er umulig å utsette en date til uka etterpå. Det ville bare ikke skjedd slik. Det er negler på den narrative tavlen.

Hva så med «Mammon»? En serie som kaller seg en thriller må så klart krydre sin historie med mer dramatikk enn det som til vanlig finnes i en avishverdag. Journalister har ingen grunn til å bli oppbrakt over at det ikke er sin egen arbeidsdag de ser. Samtidig har serieskaperne lagt seg på et ganske virkelighetsnært uttrykk og snakket høyt og lenge om hvor grundig research de har gjort. Slik har de selv vært med på å heve lista. Og prisen å betale for å bryte loven, den reelle, er at ikke bare journalister, men også jurister, og alle som kjenner til kildevernets posisjon i Norge, vil stoppe opp og tenke: Vent nå litt.
Det spørs om det ikke ville vært verd det for serieskaperne å unngå den fartshumpen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook