FORSKJELLSBEHANDLING: De fleste foreldre i landet vårt er faktisk gode og ansvarlige omsorgspersoner. Likevel har Stortinget gitt oss en lov som i utgangspunktet setter den ene forelderens omsorgsbetydning langt over den andres, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix
FORSKJELLSBEHANDLING: De fleste foreldre i landet vårt er faktisk gode og ansvarlige omsorgspersoner. Likevel har Stortinget gitt oss en lov som i utgangspunktet setter den ene forelderens omsorgsbetydning langt over den andres, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB scanpixVis mer

Barneloven:

Ikke til barnets beste

Den nye barneloven tillater foreldre med hovedomsorg å flytte fritt innenfor landets grenser. Det skaper konflikt og avstand, og er ikke til barnets beste.

Meninger

Stortinget har vedtatt en barnelov som tillater at forelderen med hovedomsorgen (bostedsforelderen) kan flytte fritt med felles barn så langt unna den vil innenfor landets grenser, helt uavhengig av grunn, og uten samværsforelderens samtykke.

Ofte vil dette sterkt svekke den samlede foreldrekontakten. Tilhørigheten mellom barnet og samværsforelderen blir lett skadelidende. Flytting langt unna skaper også lett konflikt mellom foreldrene.

Når samværsforelderen ikke har andre muligheter enn å gå til domstolen for å ivareta sin egen og barnets mulighet for tilstrekkelig regelmessig samvær, blir det enda mer konflikt.

Min historie viser hvordan Stortingets tilrettelegging for noe som minner om legalisert innenlandsk barnebortføring kan slå ut. Den forteller hvordan bostedsforelderens rett til å flytte langt unna går foran barnets beste.

Etter at jeg fikk en sønn og ble samværsforelder for tre år siden, har jeg følt sterkt på den avmakt som følger med rollen. Jeg har rett på samvær med min sønn, og han har rett til samvær med meg. Siden han bare er fire år, er det jeg som må passe på at hans rett blir ivaretatt.

Etter at min sønn ble født fikk jeg status som samværsforelder fordi min ektefelle flyttet ut under graviditeten, og ikke ønsket delt bosted. Jeg hadde ingen innflytelse på om vi fikk delt bosted, fordi vi ikke lenger bodde sammen, selv om vi hadde vært gift i åtte år. Mange tror delt bosted betyr 50/50 samvær, men samværsfordelingen kan tilpasses foreldrenes ønske og barnets alder og trygghet.

For å etablere en omsorgsrelasjon til min sønn var både han og jeg avhengig av samvær. Hvor mye samvær vi to fikk sammen var fullstendig avhengig av bostedsforelderen.

Etter mye hjelp fra familievernkontoret klarte vi til slutt å inngå en samværsavtale. Men det gikk ikke lang tid før samværsavtalen ble brutt på fast basis. «Jeg driter i avtalen», sa bostedsforelderen. Bostedsforelderen og jeg mener gjensidig at vi begge er gode foreldre. Likevel er bostedsforelderens maktutøvelse nesten umulig å utfordre uten store belastninger av forskjellig art. Bostedsforelderen sier at jeg kan gå til retten hvis jeg ønsker så mye samvær som vi var enige om i avtalen.

Jeg har vært svært ydmyk etter skilsmissen for å skape minst mulig konflikt. Jeg følger bostedsforelderens bestemmelser om leggetid, matregime, henting, levering, klær, nivå på foreldrebidrag og lignende. Likevel fremhever bostedsforelderen at samarbeidsforholdene er svært dårlige i alle møter med familievernkontoret. Dette oppfatter jeg som en strategi for å hindre delt bosted, for det ville svekke bostedsforelderens dominerende posisjon og skape likeverdig foreldreskap.

Vi bor i Drammen, der begge har fast jobb. Men nå har bostedsforelderen meldt flytting til Bodø, der den nye kjæresten bor. Barnets beste fremheves ofte som overordnet, men dette hensynet er i loven fullstendig underordnet flytteretten.

For Stortinget har gitt bostedsforelderen rett til å flytte med felles barn hvor som helst innenfor vårt langstrakte land, helt uavhengig av årsaken til flyttingen, og uavhengig av samværsforelderens omsorgsvilje og -evne. Bare domstolen kan til slutt hjelpe den overkjørte samværsforelderen, men det er vanskelig å vinne frem, og prisen er høy.

Forrige gang bostedsforelderen flyttet med sønnen vår, så flyttet jeg etter. Jeg har denne gangen ikke mulighet til å flytte etter pga. jobben. Så nå blir jeg redusert fra å være en omsorgsfull forelder med jevnlig kontakt med min sønn til en fjern slektning for ham. Selv vil jeg måtte oppgi min karriere gjennom 15 år, egen kjæreste og nettverk dersom det viktigste, nemlig omsorgsrelasjonen til egen sønn, skal kunne ivaretas på en ansvarlig måte med hyppig samvær og den viktige kontakten i hverdagen.

Jeg er en ansvarlig forelder som har en god stilling, ikke rusproblemer, ikke voldelig, jeg er normal og sosial. Jeg har vokst opp i en stor familie med mange søsken med omtanke for hverandre. De fleste foreldre i landet vårt er faktisk gode og ansvarlige omsorgspersoner. Svært mange av oss er potensielle samværsforeldre. Likevel har Stortinget gitt oss en lov som i utgangspunktet setter den ene forelderens omsorgsbetydning langt over den andres.

Forstår ikke stortingsrepresentantene at en slik ordning i utgangspunktet er diskriminerende, konfliktdrivende og ikke til barnets beste? Utgangspunktet i loven burde være at alle foreldre er adekvate omsorgspersoner med lik rett til å ha sitt eget barn i nærheten, og så må en heller opprette ordninger eller domstoler som behandler unntakene.

Det er under en tredjedel av adskilte foreldre som har delt bosted, så den urettferdige mangelen på likeverd kan potensielt ramme mange barn og samværsforeldre. Hvordan Stortinget er kommet frem til at dette er rimelig i likestillingslandet Norge, er vanskelig å forstå.

Det er ubegripelig at Stortinget kan legalisere at den andre forelderen har en slik rett til å flytte så langt bort med barnet mitt. Det føles som et overgrep både mot retten til å være forelder, og mot barnets rett til å ha to omsorgsfulle foreldre i nærheten. Alle vet at for både barnet og mor/far er det av overordnet betydning få ta del i sitt eget barns oppvekst med muligheter for å gi kjærlighet og omsorg på daglig basis.

Barneloven som Stortinget vedtok i fjor bryter med tidsånden. Den bryter med den allmenne omsorgskultur hos begge kjønn som har utviklet seg i landet vårt. Den er i strid med den dominerende rettsoppfatning blant folk flest om at likeverdig foreldreskap bør være utgangspunkt og hovedregel i loven. Folk flest forstår ikke at Stortinget har gitt oss en så mistilpasset lovbestemmelse på dette området som er så viktig for alle foreldre. Både barna og samværsforeldrene fortjener bedre.

Kanskje er du som leser dette stortingsrepresentant med eget barn? Tenk om den andre forelderen flyttet ti timer unna med barnet ditt på fire år? Da forstår du kanskje også at barneloven må endres.

Enkelte opplysninger i denne teksten er justert for å sikre barnets og foreldrenes anonymitet.