Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ikke til tjue i stil

Den vanskelige andreboka.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Noen trodde nok at Espen Haavardsholm hadde skrevet sine beste bøker inntil han i 2004 utga den selvbiografiske romanen «Gutten på passbildet». Det vanket VG-sekser og Dagbladet-skryt: «Haavardsholms beste på mange år». Men oppfølgeren «Tjue» vil nok måtte finne seg i å leve i skyggen av sin rikere og mer komplekse storebror - gitt at romaner kan være i familie.

Identitetskrise

Der «Gutten på passbildet» ga originale innblikk i et kulturradikalt miljø på 1950-tallet og var sjangeroverskridende, byr «Tjue» på få overraskelser.

Det som skapte en konstruktiv uro i den første - fotografiene og barnetegningene, forfatterens distanserte overblikk fra 2003, utforskningen av det personlige og det private - er fraværende i den andre. Haavardsholm dikter fortsatt «fritt rundt biografiske hendelser i sitt eget liv», men metanivået - forfatterens utfyllende kommentarer til sin egen fortelling - har forsvunnet og romanen er formet som en tradisjonell ungdomsskildring om identitetskrise.

Bokas «jeg», Nils, insisterer på at «det er noe alvorlig gærent inni hue på meg et sted», at han er en «håpløs nevrotiker» og «en tulling». Men det framstår som postulater. Det rettferdiggjøres ikke innenfor «Tjue»-universet. Derimot finnes det plausible forklaringer i «Gutten på passbildet» - i Nils\' oppvekst i en sprengt familie, skipet regelmessig mellom mor i København og far i Oslo, og i den forvirrede sorgen som følger med at broren blir fjernet ulovlig halvveis i svangerskapet.

Nils, som selv er en aspirerende forfatter, låner fra Arthur Rimbaud og sier «Jeg er en annen», og han skriver en novelle om et Jeg som går under og et Han som overlever. Dette er bøkenes ledemotiv, hvor Den andre stundom er den tapte broren, tidvis krigshelt-morfaren, andre ganger Zakk, ikke sjelden ham selv som strever med å lege sin splittede personlighet.

Verden i Nils

«Tjue» består av tjue fortellinger om Nils og hans venner, som nå er i tjueårsalderen. Det er sekstitallet, utdannelseseksplosjon og ungdomsopprør. Første halvpart er fylt med pubertal usikkerhet, forelskelse, småerotiske utskeielser på haiketur til Sør-Europa, kompismisunnelse, diktskriving og familieoppbrudd.

Omtrent midtveis løftes perspektivet et hakk.

Først når Nils og bestevennen Zakk er vitner til militærkuppet i Hellas, dernest når Zakk sammen med den to år eldre Åsmund, som jobber som assistent for Forsvarets etterretningstjeneste, bestemmer seg for å sabotere glansbildet av Norge som en uskyldig nasjon og samtidig bidra til å kjøle ned den kalde krigen. Nils blir også involvert, og begge deler ryster ham og skyver ungdommen inn i voksenverdenen.

Dette «verden presser seg på» blir forsterket av at nesten alle kapitlene innledes med saksopplysninger om aktuelle politiske og kulturelle begivenheter. Det er et forslitt litterært grep, som ofte framstår som påklistret. Også her. De har lite med hovedpersonene å gjøre. Som forfatteren selv skriver, etter å ha ramset opp en rekke hendelser: «På Blindern blir verken den finske jenkadansen, den hevngjerrige Granatmannen, den sunnmørske luftputebåten eller den nye moten med å installere bilradioer, noen viktig del av dagliglivet.» Mange vil ha nostalgisk glede av slik informasjon, men det er derfor vi har «Hvem, Hva, Hvor».

Overlever

Haavardsholm er for god til å skrive dårlige romaner, og ville muligens blitt vurdert annerledes hadde det ikke vært for at «Tjue», særlig paradoksalt i hans tilfelle, faller i kategorien den vanskelige andreboka. Det finnes riktignok mange fornøyelige passasjer, som beskrivelsen av en debutants ydmyke møte med forlaget, modernisme-diskusjonene i tidsskriftet de kupper i god AKP-ånd, og Nils sine tidvis komiske forsøk på å være opprører og slektsgransker på samme tid, men romanen står ikke på egne bein.

Det er fristende å skrive at den andre går under, mens den første overlever, men det stemmer ikke. Den andre er svakere, men overlever i kraft av den førstes styrke.