Ikke tilbake der vi var

Klimakrisen er viktigere og vanskeligere enn finanskrisen, sier både FNs generalsekretær og Norges finansminister. Likevel er det finanskrisen som får regjeringer til å gi hundretalls milliarder og gjøre usedvanlige inngrep i økonomien. Slike giganttiltak har inntil nå ikke vært mulig å få til for å stoppe miljøkrisene.

I morgen kommer finansminister Kristin Halvorsen til Nansenskolen for å innlede til samtale om: «Hvordan kan vi bruke finanskrisen til å løse miljøproblem?» Her stiller vi noen spørsmål for denne viktige diskusjonen.

Vi ser omriss av forskjellige reaksjoner på finanskrisen: Det finnes dem som vil tilbake til slik det var og hamstrer billige aksje. Så finnes det dem som vil begrense finanskapitalismen den som tjener penger på penger, for å redde kapitalismen (realøkonomien) som produserer varer og tjenester. Og det finnes dem som ønsker sterke statlige inngrep for å endre fordeling av makt og penger. De to siste strategiene vil ha oppgjør med finanskapitalens utvekster som hedgefond, skatteparadis, derivathandel, og skape nye nasjonale og internasjonale finansreguleringer. Dette er viktige tema, men vil ikke løse miljøproblemene.

Finanskrisen skaper arbeidsledighet og fattigdom, men er i første omgang bra for naturen. Den fører til nedgang i CO{-2}-utslipp og mindre tempo i ødeleggelse av jordsmonn, ferskvann og skog. Slik kollapsen i Øst-Europa i sin tid skapte sterk nedgang både i økonomien og CO{-2}-utslipp. Men dette er bare en pustepause. I bunnen ligger det ekle spørsmålet: Er det bare en vedvarende kraftig økonomisk nedgang som kan bevare naturen?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Eller kan økonomiske reformer snu miljøkrisene? Finansministeren kan i så fall bli den viktigste miljøpersonen i regjeringen. Miljøbevegelsen har sett at regjeringen har vist vilje til å gjøre noe nytt – som milliardene for å redde regnskog. Men det meste som har skjedd siden finanskrisen tok av, har dreid seg om å få vekstøkonomien tilbake slik den var. Vi vil ikke tilbake der vi var. Vi vet at om temperaturen øker over 2 grader, kan forsterkningsmekanismer føre temperaturøkningen ut av kontroll. Vi vet at utviklingen som den var, ødela stadig mer regnskog, ferskvann, jordsmonn, utryddet arter og forurenset verdenshavene.

Derfor har vi følgende spørsmål for diskusjoner framover:

Bilproduksjon og flyreiser minsker. Det er bra for naturen. Vil regjeringen hindre at det skal vokse igjen? Spørsmålet er: Hva bør vi produsere mindre av i et langsiktig perspektiv? I regjeringens Perspektivmelding sies det lite eller ingenting om dette.

Og hva skal det produseres mer av? Tiltakspakken fra regjeringen som kom 26. januar imøtekom flere av miljøbevegelsens krav. Men ser vi på de samlede investeringer i Norge, er de miljøødeleggende alternativ langt større enn de miljøvennlige. Oljeinvesteringene har vært anslått til 145 milliarder i år, mot småmynt til fornybare energikilder. Det samme gjelder forholdet i satsingen mellom veier og jernbane, energikrevende trålfiske og kystfiske, intensivt landbruk og økologisk landbruk. Vil det komme et varig investeringsskifte? Hvor vil hundretalls milliarder brukes neste tiår?

Tiltakspakken i januar avslørte at det offentlige bruker altfor lite på vedlikehold. Behov for reparasjoner var hundretalls milliarder. Må det en krise til for at vi skal vedlikeholde? Er stat og kommune interesserte i bare å bygge nytt? Det er bedre miljøpolitisk å reparere veier og hus enn å lage nye. Kan regjeringen utarbeide regler for kommuner og etater så de må avsette en viss prosent årlig til vedlikehold? Et enda mer grunnleggende spørsmål er: Hvorfor skal det ikke være mer lønnsomt for en kommune å ta vare på naturen enn å rasere den?

Finanskrisen har sendt forurensing ut på billigsalg. Kvoteprisen på CO{-2} har falt dramatisk på kort tid. Fallet i kvoteprisen gjør det mer lønnsomt å la de forurensende kullkraftverkene fortsette, til stor skade for miljøet. Vi frykter at viljen til å investere i fornybar energi reduseres. Det er mange spørsmål vi kan stille til kvotesystemet. I denne situasjonen er det grunn til å spørre seg: Har kvotesystemet blitt et hinder for å utvikle en riktig avgiftspolitikk? Dessuten kan vi ikke godta at dagens utilstrekkelige kvotesystem bidrar til at politikerne utsetter den livsviktige jobben med å redusere egne utslipp.

Det er fortsatt slik i Norge at vi i hovedsak betaler skatt/avgift på det som er fornybart; nemlig det å arbeide, i stedet for det vi vil ha mindre av: å overforbruke og forurense. Regjeringen har gjort noen få, gode grep som med forurensingsavgifter for biler, men det berører ikke den store mengden av avgifter og skatter. Vi har snakket om at forurenser skal betale i over en generasjon, men likevel betaler vi mer skatt på arbeidskraft nå enn på 1960-tallet. Hva skjedde med grønn skattekommisjon? Kan vi endelig få et skatteskifte; en senking av arbeidsgiveravgiften og en økning av CO{-2}- og energiavgifter som monner? Kan Norge ta en ledelse internasjonalt her? Er ikke tiden kommet til å prioritere de arbeidsintensive bedrifter framfor de forurensende bedriftene, når arbeidsplasser trues på grunn av finanskrisen?

Finansministeren har vist mer vilje enn de fleste finansministere til å overføre teknologi og kapital til fattige land slik at de kan bli med i en ny klimaavtale. Men hvilke ordninger går Norge for? Kan vi støtte tankene om en “grønn utviklingsrett"? Hva med fattige lands krav om avgift på internasjonal flytrafikk? Vil Norge støtte dette forslaget?

Statens Pensjonsfond utland («Oljefondet») ble en del av spekulasjonsøkonomien, og fortsatte etter krisen med for eksempel å investere i råtne boliglån. Nå har finansministeren foreslått en rekke endringer som miljøbevegelsen hilser velkommen; 20 milliarder for investering i klimatiltak og 20 milliarder for investeringer i utviklingsland, krav om mer aktiv påvirkning av klimastrategier for de selskapene vi har aksjer i, og en utredning om hvordan finansnæringen påvirkes av klima. Vi mener dette er en god begynnelse; men det er lite i forhold til de store investeringene som gjøres nå i den tradisjonelle miljøødeleggende økonomien. Vi vil høre mer om oppfølgingen som gjør at forvaltningen av hele fondet på over 2000 milliarder blir ansvarlig og bærekraftig.

John M. Keynes, økonomen, sa: «Vi kan snart komme til et punkt der våre absolutte behov er tilfredsstilt, slik at vi deretter velger å bruke kreftene på ikke-økonomiske formål. (…) Jeg ser for meg at vi blir frie til å vende tilbake til noen av religionens og dydens sikreste prinsipper: at grådighet er synd og at det er foraktelig å elske penger». Vil regjeringen prioritere framgang på andre mål for menneskelighet og miljø framfor økonomisk vekst? Vil tiden komme da finansministeren vil oppfordre et av verdens rikeste land til å forbruke mindre?