GAMLE LØSNINGER:  Tenketanken Progressiv avviser at de ser bakover. Det mener de derimot høyresiden gjør. Ronald Reagan og Margaret Thatcher ledet an høyrebølgen på 80 tallet i henholdsvis USA og Storbritannia. Foto: AP/Scanpix
GAMLE LØSNINGER: Tenketanken Progressiv avviser at de ser bakover. Det mener de derimot høyresiden gjør. Ronald Reagan og Margaret Thatcher ledet an høyrebølgen på 80 tallet i henholdsvis USA og Storbritannia. Foto: AP/ScanpixVis mer

Ikke tilbakeskuende

Å flagge at politikk betyr noe er verken regressivt eller tilbakeskuende, men et sentralt premiss for å ha en meningsfull debatt om framtidas velferdsstat.

Vi har fått to kommentarer til lanseringen av tenketanken Progressiv. I Dagbladet 21. desember kritiserer Susanne Skjørberg oss for å «snakke om hvem som stemte hva på 50-tallet». Det er fristende å spørre om hun har lest pamfletten hun kritiserer. Der vil hun nemlig finne et forsøk på å vise sammenhengen mellom politisk ideologi, interessekamp og den velferdsstaten vi har i dag. Kort sagt: at politikk betyr noe.

Å flagge dette standpunktet er verken regressivt eller tilbakeskuende, men et sentralt premiss for å ha en meningsfull debatt om framtidas velferdsstat. Vårt lanseringsarrangement het «Velferd mot 2050». I hvilken verden det er en tilbakeskuende tematikk er det vanskelig å skjønne.

Vi takker for Skjørbergs forslag til politikkområder Progressiv skal fokusere på. Vi vil også gjerne invitere Skjørberg til å bli med oss i å fokusere på dem. En pamflett om kvinner i arbeidslivet er det behov for. Skjørberg er velkommen til å bidra til en slik hos Progressiv.

Marius Doksheim gir et svar på vår kritikk av debatten om «eierskapet» til velferdsstaten. Vi er enige i at velferdsstaten delvis har blitt til ved at ideer har spredt seg på tvers av partier. Men det er ikke at denne idéspredningen har gått like mye begge veier.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dagens universalistiske norske velferdsstat er et konkret produkt av skandinavisk sosialdemokratisk ideologi. Det kommer blant annet til syne i sammenlikningen med velferdsstater i land hvor man har hatt kristendemokratisk styre.

Videre hevder Doksheim at Civita-rapporten viser at offentlige bevilgninger til velferd i Norge har vokst sterkt de siste åra uavhengig av regjering. Det kan muligens være, men det er ikke det totale utgiftsnivået som spiller noen rolle. Og det er heller ikke det som studeres i moderne forskning på velferdsstaten.

Som Esping-Andersen viste for alvor i 1990, er totale utgiftsmål som mål på velferdsstaten meget upresise. Det fanger like mye opp høyere arbeidsledighet og en sykere befolkning, som en mer sjenerøs og verdig velferdsstat.

Vi er helt enige med Doksheim i at velferdsstaten står overfor såkalte «utfordringer» (eldrebølgen, innvandring og så videre). Men de er ikke utfordringer i den forstand at velferdsstaten må gjøres mindre, eller mer behovsprøvet.

Doksheim, og flere med ham skal ha ros for å kalle på nytenkning og nye løsninger. Problemet oppstår når de såkalte «nye» løsningene bare består av tradisjonell høyrepolitikk: Mindre sjenerøse ordninger, privatisering og skattekutt på toppen for å stimulere næringslivet. Disse «løsningene» har vært i omløp i Europa siden 70-tallet, og det er lite som tyder på at de fungerer.