SENTERPARTIET  vil kvitte seg med ulven, delvis fordi den ikke er norsk. I 1971 ble ulven den første av de store rovdyrene som ble fredet, da var den funksjonelt utryddet her i landet, skriver professor i biologi Hans K. Steinøen.
Foto: Jørn H. Moen
SENTERPARTIET vil kvitte seg med ulven, delvis fordi den ikke er norsk. I 1971 ble ulven den første av de store rovdyrene som ble fredet, da var den funksjonelt utryddet her i landet, skriver professor i biologi Hans K. Steinøen. Foto: Jørn H. MoenVis mer

Ikke tro at Senterpartiets vedtak om «pepperspray mot ulven» sist helg er en oppmyking av partilinjen

Det skal fortsatt skytes med skarpt. Delvis fordi ulven ikke er tilstrekkelig norsk.

Meninger

Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum uttalte nylig at han er opptatt av bevaring av naturmangfold. Ulven må imidlertid bort fordi den «ikke er norsk» og fordi den ikke er truet i andre deler av verden. Å avkreve norskhetsgaranti er greit nok for matvarer, men en krevende øvelse innen naturforvaltning.

Naturen er dynamisk. Arter endrer sine utbredelser, de koloniserer nye områder og går tilbake andre steder. Tap av naturmangfold i den skalaen vi ser i dag er imidlertid alt annet enn naturlig. Menneskedrevne prosesser - spesielt klimaendringer og ødeleggelse av leveområder - gjør at en foruroligende andel av verdens naturmangfold står i fare for å bli utryddet. Dette gjelder ikke minst for verdens rovdyr.

Det foregikk en uhemmet jakt på ulv, bjørn, gaupe og jerv i Norge helt frem til siste halvdel av 1900-tallet. Det var da nesten ingen store rovdyr igjen, bare jerv og gaupe forekom noenlunde regelmessig. I 1971 ble ulven den første av de store rovdyrene som ble fredet, da var den funksjonelt utryddet her i landet. Siden ulven også var nærmest utryddet i Sverige og Finland så tok det noe tid før den reetablerte seg. Men på begynnelsen av 1980-tallet begynte arten å komme tilbake, og i 1997 fikk man igjen se ulvekull i norsk skog.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Slagsvold Vedum har rett i at dagens ulvestamme ikke er «norsk» i den forstand at den ikke er genetisk helt lik ulvene som norske jegere og bønder begynte å skyte ned på midten av 1800-tallet. Det sentrale spørsmålet er likevel: hva er egentlig en «norsk» art?

Det finnes nesten ingen arter som lever i Norge som ikke også finnes andre steder. Dette er ikke så merkelig tatt i betraktning at landet var dekket av et to-tre kilometer tykt lag med is frem til om lag ti tusen år siden. Vi har kun noen få endemiske arter, arter som bare finnes her, slike som trøndertorvmosen og osloslørsoppen. De fleste andre har innvandret én eller flere ganger i løpet av de siste ti tusen år. Gran begynte for eksempel å etablere seg for fullt i Norge for to og et halvt tusen år siden, og er fremdeles i spredning mot vest og nord. Ferskvannsfisk som røye og ørret vandret inn til norske tjern og vassdrag, til en viss grad ved egen hjelp, men hovedsakelig ved utsettinger gjort av folk, fra de første bosettere og frem til i dag. Rovdyr, som opprinnelig kom både sørfra og østfra, har vært en sentral del av funksjonelle norske økosystemer i årtusener.

Å snakke om «norske» arter kan være villedende, ikke bare fordi de fleste artene her hos oss stort sett finnes mange andre steder. Norge er dessuten ikke en isolert øy, naturlig tilførsel av gener fra andre steder og inn i norske bestander skjer kontinuerlig. Noen arter er nærmest pendlere som bare er innom i begrensede perioder. Låvesvalen lever fire-fem måneder i Norge, og resten av året er den på trekk eller i overvintringsområdet i Afrika. Blir den da først og fremst norsk eller sørafrikansk?

Artssammensetningen og det genetiske mangfoldet er i konstant endring, på naturlig vis og med menneskelig hjelp. I kanskje åtte tusen år var villsvin en del av vår fauna. Når den nå på nytt etablerer seg på sørøstlandet så er den, kanskje noe ironisk, blitt svartelistet. Man kan se lignende historier for andre arter. Rådyret forekom antagelig i Norge i steinalderen men senere ble det utryddet, før det reetablerte seg mot slutten av 1800-tallet ved innvandring fra Sverige. Vårt bilde på hva som er «norsk» og «naturlig» er til dels farget av vår manglende evne til å se lange og kontinuerlige endringer av naturen. I forlengelsen av dette: når Slagsvold Vedum omtaler ulven som «russisk-finsk» enda den ved naturlig spredning har etablert seg i Norge, så er dette en lite presis måte å beskrive naturmangfold på. Men det er kanskje en effektiv måte å spille på vår fremmedfrykt.

Slagsvold Vedum mener at vi må bruke «betydelige ressurser» på å ivareta artsmangfold, og da spesielt med fokus på norske ansvarsarter, arter med minst 25% av sin europeiske utbredelse her til lands. Dette er for så vidt et gyldig argument, man kan ikke bevare alt, og fokus på ansvarsarter er én strategi for bevaring av mangfold. Kanskje ressursene bør gå til å sikre arter som kantlyng, som opprinnelig kom fra Alaska og Sibir en gang etter istiden. Eller glasstorvmose, som er utbredt i Skandinavia som følge av to innvandringer fra Nord-Amerika og som også står på ansvarslisten, selv om den ikke er truet.

Men skal vi følge Slagsvold Vedums argumentasjon så må vi også gjøre det vi kan for å sikre arter som jerven. Dette er en av de sentrale norske ansvarsartene, med kanskje så mye som en tredjedel av den europeiske bestanden i Norge. Den er sterkt truet her til lands, hovedsakelig som følge av lovlig jakt. I Sverige er den klassifisert som sårbar mens den i Finland er kritisk truet.

Dersom Senterpartiet er bekymret for naturmangfold og ønsker fokus på bevaring av ansvarsarter, så bør dette innebære at betydelige ressurser brukes på sikring og oppbygging av jervestammen. Den er i alle fall norsk så det rekker.