I år er det tretti år siden jeg første gang entret talerstolen på et partilandsmøte.

Et par måneder før, hadde Bulgaria avskaffet sitt kommunistparti og Litauen begynt sin marsj mot uavhengighet da 300.000 demonstranter gjennomførte det som siden fikk navnet «den syngende revolusjonen».

Kampen om fremtiden var vunnet. En etter en erstattet gamle kommuniststater rasjoneringskort og reiserestriksjoner med handelsavtaler og turisme. Vår side vant valg etter valg. I Ungarn fikk Ungarns Demokratiske Forum med seg det liberalistiske partiet Fidesz i landets første frie valg.

Fremtiden tilhørte oss. Den liberale høyresiden. Jeg var så sikker som bare en femten år gammel gutt med tannregulering og nyvunnen overbevisning kan være.

Fremtiden var global og liberal. Den tilhørte det åpne samfunnet med ytringsfrihet, fungerende demokratier, markedsøkonomi, en sterk rettsstat og menneskelig bevegelsesfrihet over landegrensene.

Jeg kan ikke huske hva jeg snakket om. Men jeg husker at jeg – på tross av min noe snublende inntreden – fikk applaus. De andre var like sikre som meg. Sammen sto vi i den gode striden. Og vi var i ferd med å vinne. Vi var i ferd med å nå det Francis Fukuyama to år seinere skulle kalle historiens endepunkt.