DEBATT

Det liberale demokratiet

Ikke tro Norge er usårbart

Alle samfunn kan bli autoritære. Jeg har vokst opp med folk med samme politiske sympatier som har formet Polen, Ungarn - og den illevarslende utviklingen i USA og Storbritannia.

MYE Å LÆRE: Jeg traff i fjor en av mine gamle «liberale» nittitallsvenner som akkurat hadde kommet tilbake fra et møte i Budapest hvor Trumps gamle strateg, Steve Bannon, sto for hovedinnlegget. «Mye å lære», sa han, skriver kronikkforfatteren. Her er Bannon på et arrangement i regi av nettstedet document.no i Oslo i fjor vår. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix
MYE Å LÆRE: Jeg traff i fjor en av mine gamle «liberale» nittitallsvenner som akkurat hadde kommet tilbake fra et møte i Budapest hvor Trumps gamle strateg, Steve Bannon, sto for hovedinnlegget. «Mye å lære», sa han, skriver kronikkforfatteren. Her er Bannon på et arrangement i regi av nettstedet document.no i Oslo i fjor vår. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

I år er det tretti år siden jeg første gang entret talerstolen på et partilandsmøte.

Et par måneder før, hadde Bulgaria avskaffet sitt kommunistparti og Litauen begynt sin marsj mot uavhengighet da 300.000 demonstranter gjennomførte det som siden fikk navnet «den syngende revolusjonen».

Kampen om fremtiden var vunnet. En etter en erstattet gamle kommuniststater rasjoneringskort og reiserestriksjoner med handelsavtaler og turisme. Vår side vant valg etter valg. I Ungarn fikk Ungarns Demokratiske Forum med seg det liberalistiske partiet Fidesz i landets første frie valg.

Fremtiden tilhørte oss. Den liberale høyresiden. Jeg var så sikker som bare en femten år gammel gutt med tannregulering og nyvunnen overbevisning kan være.

Fremtiden var global og liberal. Den tilhørte det åpne samfunnet med ytringsfrihet, fungerende demokratier, markedsøkonomi, en sterk rettsstat og menneskelig bevegelsesfrihet over landegrensene.

Jeg kan ikke huske hva jeg snakket om. Men jeg husker at jeg – på tross av min noe snublende inntreden – fikk applaus. De andre var like sikre som meg. Sammen sto vi i den gode striden. Og vi var i ferd med å vinne. Vi var i ferd med å nå det Francis Fukuyama to år seinere skulle kalle historiens endepunkt.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer