Debatt: Trakassering

Ikke truende, men skummel

Til deg som mener at det må være ok å ta kontakt med tilfeldige «jenter» man ser ute i verden. Her har du en historie om en fyr som «ikke er sånn farlig, altså».

UBEHAGELIG: Det er ubehagelig når folk tar kontakt ut av det blå, skriver Nadia Tokerud. Foto: Privat
UBEHAGELIG: Det er ubehagelig når folk tar kontakt ut av det blå, skriver Nadia Tokerud. Foto: PrivatVis mer
Meninger

Det nærmer seg desember 2008. Jeg sitter alene hjemme og mobilen ringer fra skjult nummer. Det høres ut som en telefonselger. «Hei, dette er NN, snakker jeg med Nadia Tokerud?» Jeg venter på å høre hva han prøver å selge meg, da han forteller at han har sett meg på gata, synes jeg var søt og lurer på om vi kan ta en kaffe en dag.

Han vil ikke si hvor han har sett meg, eller hvordan han fikk tak i navnet mitt, men han vet hvor jeg bor. «Jeg er ikke interessert,» sier jeg. Han sier vi kan bli gode venner. «Helst mer enn venn.»

Jeg har nok venner og jeg har allerede en kjæreste. «Det kan fikses,» sier han.

Han ringer flere ganger. Alltid fra skjult nummer. Etter hvert sluttet jeg å svare. Noen ganger svarte min daværende kjæreste. Da ble det alltid lagt på. Det går noen måneder og jeg glemmer episodene. Jeg fjernet nummer og adresse fra telefonkatalogen. Jeg tenkte ikke stort mer over det før en vakker forsommerdag.

Jeg hadde handlet og gikk hjem med tunge poser. På gangstien, en plass der det sjelden går folk, kommer det plutselig en opp på sida av meg. Stemmen virker kjent. «Hei, jeg er NN, du er Nadia, ikke sant? Vil du ta en kaffe med meg?»

Jeg er på tur hjem. Eksen er fortsatt på skolen. Det er ingen hjemme. Jeg fryser til, og vil helst hyle. «Jegharplanerogmåløpeheltsant» sier jeg og strener så fort jeg kan til nabobygget, der noen venner av meg bor. De er heldigvis hjemme.

Jeg får komme inn og sitter og skjelver hos dem til eksen kommer hjem.

Han var aldri voldelig. Stemmen var vennlig og han truet aldri. Han insisterte på at han fortjente en sjanse til å bli kjent med meg. Til slutt samlet han mot til å komme opp til meg. Det kan hende han ikke eide sosiale antenner og ikke forsto at oppførselen hans var skummel. Det kan hende han var helt ufarlig, men det kan ikke jeg vite.

Det er ubehagelig når folk tar kontakt ut av det blå.

Her om dagen fikk jeg kjeft fordi jeg ikke tok av hodetelefonene da en fyr spurte om jeg er en sånn som leser blader.

Du er kanskje ikke skummel, men de du har lyst til å snakke med, kan fortsatt synes at det er ubehagelig. De vet rett og slett ikke hvordan du vil reagere på avslag.

Det finnes mange slike historier. Ikke alle er ille, men man blir sliten.

Noen er ok. Andre kjefter, sperrer veien, følger etter deg, drar deg i armen etter seg. Sånn er livet.

Det er lettere å få unger til å forstå konseptet «se om hunden har lyst til å hilse før vi klapper» uten å bli sutrete om den ikke vil, enn for enkelte voksne å klare det med dem som vil være i fred. Hvorfor det? Det er koselig med nye bekjentskaper, men det er også fint å få lov til å være asosial i fred.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.