Forslaget om en endring av abortloven går personlig inn på meg. KrF-politikerne Hareide og Ropstad mener de vet best. De vil ta fra meg muligheten til å velge bort alvorlig syke fostre.

Jeg har et sykt barn. Jeg har kompetanse til å vite hva som er best for meg og min familie. Det er ikke å føde et multihandikappet barn til. Bare for å unngå å skape et sorteringssamfunn. Jeg ønsker å være en best mulig mor for Sara og Kasper. To av menneskene som betyr mest for meg i hele verden. Men politikerne vil det annerledes. Og de bruker min familie som forhandlingskort i spillet om regjeringsmakt.

Vi ønsker oss et friskt søsken til de to små. Og vi har prøvd å gi dem det. Tre ganger har jeg sett den blå streken på graviditetstesten. Tre ganger har jeg spontant reagert med glede, før jeg husker at jeg ikke kan være glad. Enda. Kanskje om 12 uker? Når vi vet om vi kan beholde den lille spira.

Magen blir større og buksene strammere. Det er vanskelig å holde nyheten om et nytt liv hemmelig. Jeg tør ikke begynne å tenke på navn. Men hjernen er sin egen sjef, og uten at jeg kan stoppe det, finner den navn som passer til Sara og Kasper. Jeg har så lyst til å fortelle dem at vi skal bli fem! Men så kjenner jeg steinen i magen og kloa rundt hjertet. Vi forblir antakeligvis fire … Selv om vi egentlig har prosentene på vår side, har det i praksis ikke vært sånn.