FILM: Det går den veien høna sparker med Belgia. Ikke bare er belgierne ute av stand til å danne en funksjonell regjering. Nå har de også blottstilt for all verden at de har latt sine edle tegnertradisjoner forfalle. Fra landet som ga oss Hergé og Franquin kommer nå «Julenissens lærling», en av de senere års semreste tegnefilmer.

Julesledesimulator Selve historien er ikke så halvgal. Men den er ikke grusomt medrivende heller. Julenissen begynner å bli gammel og glemsk. Han ser etter en arvtager, og valget faller på den eiegode barnehjemsgutten Nicholas. Nicholas må gå en hard skole som inkluderer pipeklatring og øvelseskjøring i julesledesimulator, før det viser seg at julen også i år er truet og trenger en redningsmann.

Under pari Dette kunne vært et fint utgangspunkt for et visuelt bugnende juleeventyr. Når potensialet ikke utnyttes, har det med å gjøre at den kunstneriske, tekniske kvaliteten på «Julenissens lærling» er langt under pari. Bildene er stive og ubevegelige, og det nådeløst store kinolerretet avslører en lite omhyggelig omgang med detaljer.

Stirrende og sinte Verst er det imidlertid at mennesker, dyr og nisser ikke har ansiktsuttrykkene sine ordentlig på plass. Lille Nicholas er adekvat utført, om enn som en standard barnehelt av typen det går tretten på det populærkulturelle dusinet av, med anonymt dukkeansikt og store øyne. Men både Julenissen og hjelperne hans er tegnet med en grov og skjødesløs strek som gjør at de sjelden uttrykker det de skal. De ser stirrende eller sinte ut selv om scenen forteller en annen historie. Det er ikke umulig at små barn vil komme ut fra «Julenissens lærling» rystet i sin ellers urokkelige overbevisning om at Julenissen er snill. Og det kan umulig være meningen.