Til daglig er Asle Toje forskningsdirektør ved Nobelinstituttet. Det siste året har han også sittet i utvalget som har levert den offentlige utredningen «Integrasjon og tillit. Langsiktige konsekvenser av høy innvandring». Det er en grundig og nøktern rapport som peker på hvordan økt kulturell og økonomisk ulikhet – som innvandringen bidrar til – utfordrer fellesskapsfølelsen i samfunnet. For å lykkes med integreringen, påpeker utvalget, er det avgjørende at «omfanget av innvandringen må være i samsvar med absorberingskapasiteten i arbeidsliv og velferdssystem, og nykommere må inkluderes på de sentrale arenaene i samfunnet». Samtidig må «innvandrere og etterkommere tilegner seg de kulturelle forutsetningene for den norske samfunnskontrakten». Oversatt til dagligtale betyr det at vi må sikre at antall innvandrere ikke er høyere enn vi har jobb og penger til, og at de som kommer hit deltar med det de kan og bidrar til å bygge det norske samfunnet.

Det verste man kan si om utredningen, som gjerne blir omtalt som «Brochmann 2», er at de færreste kan være uenig i motsetningene, utfordringene og mulighetene som blir skissert opp. Det er rart med det, men sånn er det ofte med forskningsbaserte NOU´er: Det er grenser for hvor rare ting man kan si der. Så sant man da ikke bryter ut og insisterer på en egen merknad, hvor man dropper fotnoter, henvisninger og definisjoner – kort sagt de tingene som vanligvis skiller en NOU fra twitter-politikk eller sånne ting folk kan komme til å skrive på Facebook litt utpå natta.