FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer

Ikke uvanlig å forstå «etnisk nordmann» som en penere måte å ordlegge seg på når man vil skille hvite fra brune nordmenn.

HELGEKOMMENTAREN: Jeg trodde vi hadde en avtale om at vi som er født et annet sted kan bli norske, selv om vi ikke er født sånn.

Kommentar

Til daglig er Asle Toje forskningsdirektør ved Nobelinstituttet. Det siste året har han også sittet i utvalget som har levert den offentlige utredningen «Integrasjon og tillit. Langsiktige konsekvenser av høy innvandring». Det er en grundig og nøktern rapport som peker på hvordan økt kulturell og økonomisk ulikhet – som innvandringen bidrar til – utfordrer fellesskapsfølelsen i samfunnet. For å lykkes med integreringen, påpeker utvalget, er det avgjørende at «omfanget av innvandringen må være i samsvar med absorberingskapasiteten i arbeidsliv og velferdssystem, og nykommere må inkluderes på de sentrale arenaene i samfunnet». Samtidig må «innvandrere og etterkommere tilegner seg de kulturelle forutsetningene for den norske samfunnskontrakten». Oversatt til dagligtale betyr det at vi må sikre at antall innvandrere ikke er høyere enn vi har jobb og penger til, og at de som kommer hit deltar med det de kan og bidrar til å bygge det norske samfunnet.

Det verste man kan si om utredningen, som gjerne blir omtalt som «Brochmann 2», er at de færreste kan være uenig i motsetningene, utfordringene og mulighetene som blir skissert opp. Det er rart med det, men sånn er det ofte med forskningsbaserte NOU´er: Det er grenser for hvor rare ting man kan si der. Så sant man da ikke bryter ut og insisterer på en egen merknad, hvor man dropper fotnoter, henvisninger og definisjoner – kort sagt de tingene som vanligvis skiller en NOU fra twitter-politikk eller sånne ting folk kan komme til å skrive på Facebook litt utpå natta.

Ifølge Asle Tojes merknad vil «etniske nordmenn» komme i mindretall «dersom dagens innvandringspolitikk videreføres». Dette, påpeker han, vil «bli en akutt utfordring for norsk kultur». Det ene man kan stusse på her, er ideen om kultur som statisk – både hos mennesket og i nasjonen. Underforstått: Innvandrere er ikke i stand til å endre kultur, og en nasjons kultur må vernes mot forandring. Det andre er begrepet «etniske nordmenn». Det er vanskelig å vite hva Toje selv legger i begrepet, siden han ikke tar seg bryet med å definere det nærmere. Men det er ikke uvanlig å forstå «etnisk nordmann» som en penere måte å ordlegge seg på når man vil skille hvite nordmenn fra brune nordmenn. «Ekte nordmenn», som man kalte det da jeg var liten, og selv om de ikke sa det eksplisitt, så skjønte jeg jo at det var en måte å fortelle meg at jeg var «fake» eller annenrangs.

Hvis vi nå er enige om at jeg er en ikke-etnisk nordmann, mens mannen min (blond, blåøyd, pen) er det, kan det godt tenkes at barna våre heller ikke passerer som etniske nordmenn. Jeg må innrømme at jeg aldri har tenkt på det som et problem, verken for dem eller for det norske samfunnet. Og, jeg har i hvert fall ikke tenkt at vi, døtrene mine og jeg, vil kunne oppleves som en trussel – eller «akutt utfordring» – for norsk kultur. Jeg skjønner at vi, med våre dominante gener for mørkt hår og brune øyne, på sikt kan bidra til færre naturlig blonde skjønnheter. Men er det kulturen man er redd for, er det lite å frykte fra denne kanten – for å si det sånn.

Jeg trodde vi hadde en avtale om at vi kan bli norske, selv om vi ikke er født norske, og at den norske identiteten ikke kan tas fra deg med et pennestrøk, et regjeringsskifte eller et fall i oljeprisen. I så måte var det en vekker å oppdage at en ung mann kan bli sendt ut av landet, etter 17 år – at det livet han har skapt her, innsatsen han har lagt ned og tilhørigheten til samfunnet – veier mindre enn en påstand om at han snakket usant som 14-åring. I Danmark har Folketinget tatt bladet fra munnen, for ei uke siden vedtok de en bekymret uttalelse om områder hvor «innvandrere og deres etterkommere» overstiger 50 prosent. «Det er Folketingets oppfatning at dansker ikke bør være i mindretall i et boområde», skriver de. Med andre ord: Innvandrere og barna deres er ikke å betrakte som danske. Selv om de skulle ha dansk statsborgerskap, være født og oppvokst i Danmark, så er du ikke å regne som dansk hvis du eller dine foreldre har innvandret. Nå sier politikerne ingenting om hvor langt foreldrene dine må ha vandret for at du ikke skal regnes som dansk. Men jeg tror vi kan anta at barn av etniske nordmenn får bosette seg fritt.

Siden jeg ikke tror at Asle Toje egentlig har noe imot sånne som meg, altså fargede nordmenn, har jeg vært tilbøyelig til å tenke på formuleringen som språklig slurv eller akademisk sleiv. Men etter hvert som ukene har gått, uten at han har benyttet anledningene til å presisere hvem han snakker om eller utdype hvorfor det er kritisk i seg selv om «etniske nordmenn» skulle komme i mindretall, så bidrar han i hvert fall ikke til å utvikle den tilliten Brochmann-utvalget understreker betydningen av. Hvis forskningsdirektøren mener at vi undervurderer etnisitetens betydning i dagens Norge – at det ikke er nok å lære språket, tilegne seg kulturen, delta i samfunnet og føle tilhørighet til landet – bør han være redelig nok til å si det, begrunne det og diskutere det.

Forhåpentlig vil han også være villig til å høre på hvorfor dette er en svært ubehagelig og dypt personlig kategorisering for mange av oss: Vi som er norske, som ikke har noe alternativ til det norske, har ikke noe annet «hjem» å dra tilbake til når etniske nordmenn oppfordrer oss til det. Og hadde vi kunnet, så hadde vi ikke villet. For der er vi enige, vi som har blitt norske og de som syns man bør være født norsk: Det finnes ikke et sted vi heller vil være enn akkurat her.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook