HUSMORMYTEN: Under overskriften «Ekte kvinner baker ikke cupcakes. De spiser dem på vei til jobb.», skrev politisk redaktør i Dagbladet, Marie Simonsen, at det er en myte at norske kvinner helst vil tilbake til husmorrollen. Fakta viser det motsatte, men debatten går i stampe på grunn av såre, personlige reaksjoner, mener Charlotte Myrbråten.
 Foto: Håkon Eikesdal
HUSMORMYTEN: Under overskriften «Ekte kvinner baker ikke cupcakes. De spiser dem på vei til jobb.», skrev politisk redaktør i Dagbladet, Marie Simonsen, at det er en myte at norske kvinner helst vil tilbake til husmorrollen. Fakta viser det motsatte, men debatten går i stampe på grunn av såre, personlige reaksjoner, mener Charlotte Myrbråten. Foto: Håkon EikesdalVis mer

Ikke vær så sur, da?!

Myten om humørløse feminister gjør det vanskelig å diskutere sak uten forutsigbare merkelapper.

Marie Simonsen fikk mange reaksjoner på søndagskommentaren sin denne uka. Eller så mange reaksjoner på selve innholdet fikk hun egentlig ikke, for det kunne se ut til at overskriften - «Ekte kvinner baker ikke cupcakes. De spiser dem på vei til jobb.» - hindret mange i å lese hva som faktisk sto. Det var nemlig ikke den klissete kaka saken hennes handlet om, men at lengselen mot husmorrollen, som man i media og populærkulturen kan få inntrykk av at er enorm, i virkeligheten er en myte. Norske kvinner går på jobb og de aller fleste vil ikke helst være hjemme. Innlegg om temaet oppleves fort personlige og mange virket svært opprørt. Samfunnsdebattant Kadra Yusuf, for eksempel, la til grunn at man burde ha barn før man kan uttale seg, og skrev på twitter om teksten til Simonsen at hun «blir irritert når yrkesaktive barnløse kvinner skal konstant fortelle oss andre hvordan vi skal organisere våre liv.»

Men Simonsen prøvde ikke å si hvordan noen skal organisere sitt liv. Hun viste til hvordan norsk arbeidsliv faktisk er organisert. Enten man liker det eller ei. De svært personlige reaksjonene, som svaret til Yusuf er et eksempel på, er ikke uvanlig når feministiske problemstillinger diskuteres. Ofte er det lettere å ta ballfører enn selve ballen. Den mest forutsigbare kritikken av Simonsen kom, ikke overraskende, fra høyresida. Under overskriften «La dem bake kaker, Marie» skriver medlem i Minervas redaksjonsråd Ingvild Næss Stub at Simonsen fremstiller feminismen som gledesløs. Hun er godt på vei enig i selve analysen til Simonsen av arbeidslivet, men avslutter teksten med «men kan du gjøre oss den tjenesten å la være å fremstille feminismen som så gledesløs? For hvis vi ikke får kose oss med baking etter endt arbeidsdag, kan det være det samme med hele feminismen.»

Marie Simonsen, politisk redaktør i Dagbladet, skrev søndag om myten om at husmoren er  på vei tilbake.
Marie Simonsen, politisk redaktør i Dagbladet, skrev søndag om myten om at husmoren er på vei tilbake. Vis mer

På mandag arrangerte nyoppstartede Feministisk Initiativ ved Universitetet i Oslo møtet «Feminismens dårlige rykte og hva feminisme i dag egentlig er», der professor Øystein Gullvåg Holter og jeg snakket om fordommene og sterotypiene som følger når man jobber med feministisk arbeid. Den virksomheten man kan samle under paraply-betegnelsen «feminisme» i Norge i dag, er i realiteten ytterst mangfoldig. Den strekker seg fra blogging, til krisesentre, til tariffoppgjør, til samtalegrupper om kjønnslemlestelse, til anti-voldtektsprosjekter på fritidsklubber, til nominasjonskamper i partiene og abort-krangel i Høyre. Og tusen andre ting. Men det synes ikke i dagens mediebilde, hvor feminister som regel dukker opp når man trenger en uttalelse fra en feminist som kan virke sur og snurt over at Tone Damli har kledd av seg ett eller annet sted. Nyansene er totalt fraværende.

Reaksjonen fra allminnelige nett-troll og mer sobre kritikere er ofte påfallende lik når ordet «feminist» dukker opp. Enten handler om det om anklager om at du vil ta fra folk valgfriheten eller om at du er en humørløs sutrekjerring. Typisk feminist. Jeg tenkte mye på det da jeg begynte som redaktør i Fett for fire år siden og etterhvert ofte ble oppringt for å være denne feministen journalisten trengte for å fullføre saken sin. Jeg var bevisst på å være imøtekommende, blid og helst litt morsom også. Jeg skulle vise at myten om humørløse feminister var nettopp dette; en myte. Jeg tok meg i å skulle motbevise noe jeg visste var oppspinn, for jeg mener at feminister aldri har vært spesielt surere enn andre grupper som jobber for flere rettigheter. Så der satt jeg i debatter om gravalvorlige tema som surrogati, prostitusjon, arbeidsliv eller vold mot kvinner og passet på at kritikere ikke kunne stemple meg som sur, i det minste.

Samtidig var jeg bevisst på at det er helt urimelig å kalle en hel gruppe mennesker som har kjempet fram stemmerett, gitt oss adgang til skolevesen, arbeidsliv og prevensjon for «humørløse». Det er vanskelig å se andre tilfeller der en gruppes ettermæle står så lite i stil til hva den har oppnådd. Når er det man kaller en menneskerettighetsaktivist «gnålete»? Eller en antirasist «humørløs», når hun krever like rettighet uavhengig av etnisitet? Kjønnspørsmål er forsatt i særklasse når det kommer til hva du må tåle av personlige karakteristikker, og feminisme er kanskje det mest betente ordet av dem alle.

Det er ikke humørløst å kreve at far har rett til å være omsorgperson på linje med mor, at homofile bør få like rettigheter som heterofile, eller å stille spørsmål om vold og voldtekt.

Kronikkforfatter Charlotte Myrbråten er journalist og skribent
Kronikkforfatter Charlotte Myrbråten er journalist og skribent Vis mer

Når Næss Stub anklager Simonsen for å være humørløs og ta gleden vekk fra feminismen, er det trøttende, og det viser en manglende forståelse for viktigheten av det feministiske prosjektet. Næss Stub spenner bein på det feministiske arbeidet og skaper falske skillelinjer mellom den gøyale feministen og den sure. Hun reproduserer fordommer som dessverre fortsatt lever hos mange, og hun er en som burde vite bedre. Så er det kanskje ikke så morsomt å skrive om ufrivillig deltid, men det er viktig. Og alt kan ikke være så forbanna sexy hele tida. Selv ikke feminisme. Og det må heller ikke være et krav at man har barn for å kunne skrive noe om kjønn og arbeidsliv, slik Yusuf mener. Ikke bare er det nok et personlig angrep mot folk som fronter feministiske perspektiv, slike utsagn er med på å ekskludere folk fra debatten.

Jo visst, feminisme kan være supermoro, men den har et innhold, kampsaker og konflikter, som ikke er så morsomme som kakebakst. Feminisme er også alvorlig og man må kunne skrive både tungt og seriøst uten å møte anklager om at man er gledesløs og humørløs.

Følg oss på Twitter