COMEBACK: Nile Rodgers & Chic er tilbake med sitt første album på 25 år. Her fra Øyafestivalen i 2015. (Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet)
COMEBACK: Nile Rodgers & Chic er tilbake med sitt første album på 25 år. Her fra Øyafestivalen i 2015. (Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet)Vis mer

Anmeldelse: Nile Rodgers & Chic - «It's About Time»

Ikke verdt å vente i 25 år på

Album-comebacket til Nile Rodgers & Chic saboteres av uinteressante gjesteartister.

«It's About Time»

Nile Rodgers & Chic

3 1 6

Disco pop RnB funk soul

Plateselskap:

Virgin EMI / Universal Music

«Saboteres av uinteressante gjesteartister.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Betegnelsen ”legendarisk” strekker ikke til for å beskrive Nile Rodgers gjentatte innflytelse på musikkindustrien. Nevn en hvilken som helst artist, og du kan med god margin vedde på at newyorkeren enten har jobbet med, blitt samplet av, eller hatt en sterk påvirkning på vedkommende.

66-åringens prestasjoner fra han først begynte som ung session-musiker kunne lett ha fylt opp et helt helgebilag, så jeg skal ikke en gang prøve å oppsummere dem i denne korte anmeldelsen.

Når det først er sagt, skulle 2012 markere en ny og særegen epoke i hans enestående karriere.

Samarbeidet med Daft Punk«Random Access Memories» både re-introduserte og introduserte discohelten for gamle fans og en helt ny generasjon musikkelskere. «Get Lucky» ble starten på en nostalgibølge som tok over dansegulv verden over, og etter hvert paret Rodgers med navn så varierte som Kylie Minogue, Disclosure, Keith Urban, Carl Cox og Pitbull.

At han har ventet helt til nå med å samle Chic for albumet «It’s About Time» –25 år etter bandets forrige utgivelse – føles derfor mildt sagt som en grov forsinkelse. Er det én ting mange har gått lei i 2018, så er det jo det klassiske signaturlicket som plasserte Rodgers tilbake på mainstream-kartet for seks år siden, men som på senere år har blitt noe av en gjenbrukt klisjé.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det hindrer selvsagt ikke Rock and Roll Hall of Fame-eren fra å kaste seg rett inn i disco-soundet allerede fra og med åpningssporet «Til The World Falls».

Godt hjulpet av vokalen til Cosha og Vic Mensa står dansen og festen som forventet i hovedfokus, men det er ikke før Nao-assisterte «Boogie All Night» at tingene virkelig faller på plass. Kombinasjonen av den britiske sangerens særegne stemme over Jerry Barnes’ uanstrengt deilige basspill er ren og skjær funk-nytelse for både ører og hofter.

Men suksessen til dette samarbeidet setter også fingeren på albumets store akilleshæl – valget av gjesteartister. Og akkurat der er det mye som kunne ha vært gjort annerledes.

Det er for eksempel hyggelig nok å ta en new jack swing-tidsreise på «Sober», men før du har hørt ferdig Craig Davids heller platte vers, gjør du lurt i å hoppe rett til den avsluttende remiksen med sjangerkongen Teddy Riley.

Hvorfor Rodgers, som burde kunne plukke på øverste kvalitetshylle, velger å involvere one hit-wonder-rapperen LunchMoney Lewis og den mediokre skuespilleren-turned-popstjernen Hailee Steinfeld«Do You Wanna Party» og «Dance With Me», blir deretter skivas største gåte.

Treffende nok er det strengt tatt bare albumets eneste gjesteløse spor, «I Dance My Dance», som virkelig gjenskaper bandets gamle magi.

«State Of Mine» med den franske keyboardisten Philip Saisse er et annet fint øyeblikk, men blir likevel en merkelig instrumentalpause blant de mange åpenbare hitforsøkene.

Det hjelper heller ikke at de største navnene har blitt spart til slutt, når Elton John er et uforståelig valg som saboterende duettpartner for Emeli Sandé («Queen»), og Lady Gagas versjon av klassikeren «I Want Your Love» (originalt spilt inn for en Tom Ford-kampanje i 2015) i beste fall høres ut som unødvendig karaoke.

Dermed står man igjen og lurer på hva slags fantastisk album dette kunne ha blitt hvis rett type sangere hadde fått boltre seg over Chics fortsatt uimotståelige musikk.

Dette var det nemlig ikke verdt å vente et kvart århundre på.