Ikkje lett å vera fuggel...

D\'ække lett å være fuggel når du ikke kan passe kjeften din, påstår papegøyen Paulie i denne familievennlige barnefilmen, som er en handlingsmettet nittitallsvariant av «Lassie kommer tilbake» og åttitallets «Se, han snakker»-filmer.

Papegøyen Paulie, med grønn kropp og blått hode, kommer til lille søte Marie som en ganske liten papegøyekylling. Hos Marie og hennes elskelige mor vokser han opp, og lærer å snakke rent sammen med Marie, som stammer.

Slem forsker

Men så kommer pappa hjem fra hæren eller hvor han har vært, og vi vet alle hvordan pappaer er. Marie elsker Paulie, derfor må Paulie bort.

Men så har det seg altså gudskjelov slik at Paulie kan ta vare på seg selv. Han får mange artige jobber, flottest blir det hos Taco-mannen Ignacius som gjør ham til stjerne i showet med de andre dansende papegøyene.

Men snakkingen setter ham også i mange vanskelige situasjoner. Marerittet starter når han blir plassert på et dyreforskningsinstitutt hvor en slem forsker (må de være det?... ja, de må vel det) vil misbruke Paulie til sine egne formål, for å håve inn et kjempemessig forskningsstipend.

Vosken

Paulie kaller den slemme forskeren drittsekk rett for nesa på en hel forsamling av viktige forskere, og hele prosjektet går fløyten. Paulie blir satt i bur i kjelleren hvor den russiske innvandrereren Misha, litteraturforsker og renholdsarbeider, og helt alene i verden akkurat som Paulie, finner ham.

Som du skjønner, Paulie finner hjem igjen, ved hjelp av Misha, og Misha lærer å si de ordene som trengs til vakre Marie, som nå er voksen, og har blomster i håret.

Kanskje en tanke i søteste laget, men dramatisk og spennende, også, og innimellom riktig hyggelig. Akkurat passe til en sommertur på barnekino. Eneste problemet måtte være at ungene kommer til å mase livet av deg det neste halvåret for å få en snakkende papegøye til jul.