Ikoner på villspor?

NASJONALMUSEET FOR KUNST og direktør Sune Nordgren er den siste uken blitt heftig utskjelt. En nymontering av basisutstillingen har revet ned Nasjonalgalleriets gode navn som formidler av umistelige nasjonale verdier. Angrepene, med «harme på historiens vegne», kommer fra forventet konservativt hold, Karl Erik Harr, Paul Grøtvedt, Per Ung, Tommy Sørbø, endog ex-kulturminister Langslet. Hva vil de egentlig? Det er forståelig at det kan virke litt irriterende å få rotet til i kronologien, få problematisert saker som vi trodde var opplest og vedtatt. Men er ikke nettopp dette kunstmuseets rolle?

Det finnes ikke én autorisert måte å presentere kunstverk, ikke én fasit. Også en stram kronologi er dypt subjektiv og må bygges på kunstfaglig skjønn. Det finnes skoler og tradisjoner, erfaringer og vaner. Men et nasjonalt museum kan ikke være en ferdig pakket kiste med arvegods, bygget opp av vedtatte sannheter, ordnet en gang for alle. For vi vet jo at billedkunst, som litteratur, scenisk kunst, musikk og arkitektur, kontinuerlig oppdages og omtolkes. Kunstnere oppvurderes og hentes frem i lyset, andre nedvurderes og pakkes bort. Da jeg studerte arkitektur var Antonio Gaudi en ubetydelig lokal kuriositet, i dag er han genifortolket i fremste rekke. Historien skrives som kjent baklengs; vi henter frem de forbilder vi til en hver tid har behov for.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET MÅ VÆRE et nasjonalt museums oppgave å uroe tryggheten på at alt må være slik det alltid har vært. Et museum i vår tid må hele tiden tirre nysgjerrigheten, pirke i konvensjonene, fremsette kjente arbeider i nye sammenhenger slik at vi kan oppdage intensjoner og kvaliteter vi ikke kjente. Museet må underliggjøre det tilvante. Det er tilstrekkelig mange museer rundt i verden som fremdeles fungerer som mausoleer for den korrekte borgerlige smak. I vår tids informasjonsflom og medietilbud er vi for godt vant til å godta så passive og alminnelige sammenstillinger. Det ligger i kunstens særlige oppgave å stille stadig nye spørsmål, være uforutsigbar og konfronterende, og stadig tilby uventede svar på spørsmål som ikke en gang har vært stilt. Så snart kunsten blir tydelig, oppfyller forventninger og lar seg måle mot en fasit, viser den oss behagelige men uengasjerende estetiske produkter. Det må være et kunstmuseums oppgave å ville noe mer enn å bekrefte hevdvunne forestillinger. Om ikke ville det bare bli et museum over seg selv.

Det er strålende at mediedebatten om nymonteringen nå fyller Nasjonalgalleriet med nysgjerrige. Men det er urovekkende at kritikerne kaster seg på en tabloid personhets mot Sune Nordgren. Det er foretatt nytenkte, dristige og veldokumenterte kuratoriske grep, representert gjennom forklarende tekster i salene så vel som i katalogen. Burde ikke kritikerne ta seg den umake å forholde seg til disse tekstene, for så å vurdere om de nye sammenstillingene er interessante, om de peker mot noe innsiktsfullt, noe uvant og kanskje både overraskende og verdifullt avklarende? Her har museets fremste kunsthistorikere arbeidet dristig, uten sikkerhetsnett. Alt er sikkert ikke like velbegrunnet eller velfungerende. Men forutsetter ikke en oppegående kunstdebatt vilje til å gå litt lenger inn i stoffet enn å sutre over at alle Munch-bildene ikke lenger henger i samme rom (det gjør de da gudhjelpemeg på Tøyen) og at Kroghs monumentale vikingmyte er parkert i en kjeller, enn så lenge?

KUNSTMUSEET lever i en spennende kryssild mellom tilbakeskuende nasjonal mytebekreftelse og fremsynt radikal omtolkning av tilværelsen. Når Nordgren og hans folk nå har invitert oss inn til å se bildene på nytt, avkledd vanens sløve blikk, bør ikke i hvert fall kunstnere og kunsthistorikere våge å ta dem - og invitasjonen til saklig debatt - på alvor?