Ild i gamle hus

«80 dager» viser at det aldri er for sent å komme ut av skapet.

FILM: I all sin baskiske beskjedenhet er «80 dager» intet mindre enn en «Romeo og Julie»-historie. To mennesker møtes. Den ene er vilter og fri, men trekkes mot roen i den nye kjærligheten. Den andre finner i den samme hengivenheten et initiativ til å frigjøre seg. De to er ikke star cross'd lovers med en tilbøyelighet til metaformettede erklæringer fra balkongen, de er sytti år gamle damer som ved en tilfeldighet møtes ved hver sin seng på sykehuset, over femti år etter et kortvarig, spenningsfylt tenåringsvennskap.

Ujålete
Den utadvendte, noe ubeherskede Maite (Marisun Pagoaga) er professor ved musikkonservatoriet og rakrygget lesbisk. Den bløte og ettergivende Axun (Itziar Aizpuru) er en landsens bondekone, som bor med en av disse stri gamle ektemennene som glefser til hver gang hun gjør mer ut av seg enn å ha maten klar til riktig tid, og som på telefonen trygler sin tverre datter i USA om å komme hjem. Maite og Axun er to sammensatte roller bestående av masse små byggestener, og ansiktene til Pagoaga og Aizpuru, som er som knudrete gamle epler, forvalter dem med et vell av uttrykk. Ny tvil og nye tanker kan leses inn i damenes ansikter og kroppsspråk. Regissørene Garaño og Goenaga holder dette ganske konvensjonelle dramaet trygt i tømme. Den visuelle stilen er dagligdags og ujålete, med nennsom lyssetting som gir bildene liv og dybde.

Solid romantikk
Skikkelsene i handlingens bakgrunnsplan er skuffende skisseaktige, og selv om Axuns tause oppofrelse helt sikkert vil kunne bringe frem grenseløs utålmodighet i familien hennes, er de karikert hjerteløse. «80 dager» er en solid romanse hvis originalitet først og fremst består i de aldrende hovedpersonene, og det at den er innspilt på baskisk, dette merksnodige målet som ikke er i slekt med andre indoeuropeiske språk, men som altså også kan brukes til ømme ord mellom uventede elskede.