DANSET ROMAN: Siss (Lisa Nielsen) og Unn (Victoria Francisca Amundsen) utvikler et bånd i ballettversjonen av Tarjei Vesaas' roman. Foto: Erik Berg/Den Norske Opera og Ballett.
DANSET ROMAN: Siss (Lisa Nielsen) og Unn (Victoria Francisca Amundsen) utvikler et bånd i ballettversjonen av Tarjei Vesaas' roman. Foto: Erik Berg/Den Norske Opera og Ballett.Vis mer

Ild i isen

«Is-slottet» fanger det rastløst ungpikeaktige, men trenger mer ro.

BALLETT: Enhver norsk roman av et visst renommé vil før eller siden bli forsøkt tolket gjennom en annen kunstform, som oftest film eller teater. Ikke alle slike dramatiseringsideer er like gode («Erobreren», kremt). Men å lage ballett av Tarjei Vesaas' «Is-slottet» er et inspirert valg. De dirrende og uavklarte forholdene i romanen, som elleveåringene Siss og Unn har til hverandre og til seg selv, passer faktisk godt til å uttrykkes gjennom koreografi.

Landlig norsk
Forestillingen på Operaens Scene 2 byr også på et velkomponert og vakkert sceneuttrykk: I et speilblankt scenelandskap signert Tine Schwab, med en klar himmel i bakgrunnen og grantrær som kommer spiddende ned fra taket, møtes Siss (Lisa Nielsen) og Unn (Victoria Francisca Amundsen). De, og jentene i klassen, danser til kalde, tvetydige toner av blant andre Terje Isungset og Biosphere. Et skimmer her og der av hardingfele og munnharpe samt strikkemønstrene på strømpene og kjolene til jentene plasserer historien i det landlig norske, men helheten er ren og poetisk. Og Kristian Støvinds koreografi fanger det vàre og søkende ungdommelige hos de to jentene og klassevenninnene deres: Den er rask og smidig og rastløs, nesten gymnastisk i uttrykket.

Trenger å dvele
Så er det også noen savn. Nielsen og Amundsen er stylet og instruert til å være visuelle motsetninger: Nielsens Siss er robust og rødkinnet der Amundsens Unn er blek og gåtefull. Det blir litt skjematisk. Den ekspressive Nielsen blir likevel en sterk scenefigur, men Amundsen kunne god fått mer karakter av koreografien. Scenene deres sammen burde rommet flere dvelende øyeblikk, for å etablere den spesielle og skjelvende forbindelsen mellom dem, og den skamfulle hyperbevisstheten over at det har oppstått hemmelige rom i dem der voksne ikke har adgang. «Is-slottet» varer kun en time, den har driv og intensitet gjennom hele, men går glipp av noen muligheter til å etablere en personlig samklang som ville hevet den et ekstra hakk.