Ild under snøen

Den ene dagen var han en ukjent, tibetansk buddhistmunk. Dagen etter var han et symbol, nesten like godt kjent her i landet som Dalai Lama. Berømmelsen skyldtes Oslo-politiets brutale behandling av Palden Gyatso som kom for å protestere mot Kinas president Jiang Zemin og undertrykkelsen av det tibetanske folk.

Vi husker bildene fra snart to år siden av den gråtende munken bak gitteret i politibilen. Behandlingen utløste en flom av indignasjon og personlige unnskyldninger fra politimester og utenriksminister.

Skandalen ga denne ukjente munken og den sak han kjemper for langt mer publisitet enn han kunne drømme om. Nå er han tilbake i landet i forbindelse med lanseringen av sin selvbiografi i norsk utgave. «Munken fra Tibet» har forlaget kalt den. Den engelske tittelen «Ild under snøen» sier langt mer.

Palden Gyatso har tilbrakt nesten halvparten av sitt lange liv i kinesiske fengsler i sitt eget fedreland. Mens Nelson Mandela satt sperret inne i 26, sonet Palden 31 år. Det sørafrikanske apartheid-regimet var brutalt og uforsonlig. De kinesiske okkupasjonsstyrkene i Tibet er verre.

Uhyggelig

Det var Dalai Lama som påla Palden Gyatso å skrive ned det han hadde opplevd da han i 1992 kom som flyktning til Dharamsala, det tibetanske eksilhovedkvarteret i Nord-India. Boka er blitt et uhyggelig vitnesbyrd om lidelse og utholdenhet, om tortur, sult, kulde og uendelig mange timer, dager og uker med såkalt kommunistisk tankereform. Minst like ubehagelig er det å registrere at mens apartheid-regimet ble motarbeidet med verdensomspennende boikott og isolasjon, har omverdenen reagert på Kinas overgrep i Tibet med en stor grad av likegyldighet. Ildsjelene var få, men viktige. Palden nevner Amnesty, som adopterte ham og andre tibetanere som samvittighetsfanger. Nobels fredspris til Dalai Lama i 1989 var også uhyre viktig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Beijing har i alle år understreket at Tibet er en uløselig del av Kina. Palden og hans likesinnede er like overbevist om sitt lands særegenhet og uavhengighet. Tradisjon, kultur, språk og historie er så forskjellige som melk og vann, hevder han.

Gjenforening?

Det var denne holdningen som ganske snart etter Kinas innmarsj i 1950 gjorde Palden og tusener andre tibetanere til fanger i eget land. Det var hans fortsatte protest mot okkupasjonen som gjorde at han i fem måneder sammen med andre fanger måtte trekke en plog fram og tilbake over et steinet, ufruktbart jorde, som gjorde at han ble slått og sparket, torturert med elektrisk sjokkpistol med en styrke på 70 000 volt. Han beskriver med like stor smerte ødeleggelsen av landets kulturarv under kulturrevolusjonen og den systematiske kampen mot klostre og religion.

Palden navngir sine bødler. Likevel er boka hans uten snev av hat eller ønske om hevn. Han skildrer sin lykkelige barndom med vbr poesi og bevarer gjennom all lidelse og motgang en optimisme og tro på den dagen Tibet igjen er et fredens land. Hans bok er et viktig bidrag til å avsløre de kinesiske kommunisters forsøk på å skjule og forvrenge overgrepene mot det tibetanske folk.

Jsn Sveinbjørn Jsnsson har gitt den norske utgaven en usedvanlig god språkdrakt.