JUKS: Daniel G. Butenschøn innrømmer juks for andre gang. Han bør gås etter i sømmene, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Birgitte Aasen / Aftenposten / NTB Scanpix
JUKS: Daniel G. Butenschøn innrømmer juks for andre gang. Han bør gås etter i sømmene, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Birgitte Aasen / Aftenposten / NTB ScanpixVis mer

Illeluktende fra DN

Hensynet til pressens troverdighet krever at juks får konsekvenser.

Kommentar

• Les også: Ytterligere juks avdekket

Like etter at Dagbladet publiserte mammabloggeren Karianne Gamkinns blogginnlegg på lørdag, kom beskyldningene om at teksten var et plagiat fra askyourdadblog.com. Søndag fjernet Dagbladet teksten fra nettsidene.

Gamkinn nektet inntil i ettermiddag alt, men til liten nytte. Teksten er åpenbart plagiert, og allerede har ivrige detektiver funnet en annen tekst hun har stjålet.

Slik skadelig praksis er trolig utbredt i bloggosfæren, men juks er dessverre ikke forbeholdt de uredigerte deler av offentligheten.

Som avslørt av Øistein Refseth på søndag var også toppoppslaget i Dagens Næringslivs lørdagsmagasin, «Klagemuren», et direkte plagiat av flere amerikanske kilder.

Journalisten som har tatt på seg det fulle og hele ansvaret, Daniel G. Butenschøn, har bevisst utgitt seg for å snakke med folk han ikke har snakket med, og stjålet flere sitater fra New Yorker og New York Times. «Anonyme kilder» viste seg i tillegg å være tekster hentet fra nett. 

Nå er artikkelen fjernet fra nett, og DN har beklaget. Reaksjonene i kjølvannet av avsløringen har vært delte. Flere føler seg med rette sveket og ført bak lyset. Andre kan ikke fatte hvordan en slik bevisst fabrikkering har forekommet.

Men mange synes også synd på Butenschøn og er flau på han og DNs vegne. Det er en farlig følelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når vi er flaue, vil vi helst gjemme ting unna og unngå å snakke om dem. Da blir det lettere å la Butenschøns unnskyldning markere avslutningen på en pinlig affære.

Saken er imidlertid for alvorlig til at den bør gå i glemmeboka. Butenschøn er ingen hvem som helst i norsk presse. Han er nestleder i SKUP-styret og kjent for sin gode penn.

Viktigere, det er ikke første gang Butenschøn jukser. I 2005 avslørte Klassekampen at Butenschøn hadde plagiert en New Yorker-artikkel om Barack Obama. Hans daværende publisist Morgenbladet ga ham «en alvorlig reprimande», men ikke lenge etter var Butenschøn til stede i nysatsingen Memo, og like etter ble han ansatt i DN.

Kontrasten er stor til hvordan de behandler juksere i engelskspråklige land. Da de to stjernejournalistene Johann Hari og Jonah Lehrer ble tatt for plagiering og sitatjuks i 2011 og 2012, var oppstandelsen enorm. Begge er i dag ferdige som journalister.

Butenschøn er allerede på vei over i en ny jobb i Schibsted. Det bør ikke forhindre en grundig og uavhengig sjekk av alle hans tidligere tekster, slik DN har sagt de skal gjennomføre.

Butenschøn har ikke bare drevet selvskading, men skadet pressen som helhet. Etterrettelighet og troverdighet er fundamentet for pressens kontrakt med leseren. Alvorlige brudd på denne kontrakten må følges av en real oppvask.

Bedre rutiner er viktig, men ledelsen må kunne ha tillit til sine journalister. I lys av jukset i 2005, var DNs største feil trolig ansettelsen i 2007.