NY STJERNE: Texaneren Gary Clark Jr. er i ferd med å befeste posisjonen som den fremste unge bluesartisten i dag. Foto: Amy Harris / Invision / AP / NTB Scanpix
NY STJERNE: Texaneren Gary Clark Jr. er i ferd med å befeste posisjonen som den fremste unge bluesartisten i dag. Foto: Amy Harris / Invision / AP / NTB ScanpixVis mer

Anmeldelse: Gary Clark Jr. - «This Land»

Illsint gitarhelt i strupen på Trumps USA

Gary Clark Jr. leverer rå og energisk bluesrock med hint av mye annet - og tekster med substans.

ALBUM: Er det noe bluesartister ofte får høre, så er det at de har stivnet i en form og at de er forutsigbare. Det er tolv takter, liksom, og det er det. Gary Clark Jr. (35) fra Austin, Texas er bluesartist i bunnen, men rammes ellers ikke av den myten. Han er rett og slett på en helt annen planet.

Går sine egne veier

«This Land»

Gary Clark Jr.

5 1 6

Blues/rock

2019
Plateselskap:

Warner Bros.

«Eksplosiv, gitarbasert miks.»
Se alle anmeldelser

Som mange andre flinke, unge gitarister skulle han redde bluesen, men Clark Jr. er ikke så opptatt av det. Det blir tydeligere for hver plate at han ønsker å gå sine egne veier, uten at han lover seg bort til en sjanger. Mest av alt er han en glimrende gitarist fra «Jimi Hendrix-skolen», men han er så mye mer enn det.

«Blak And Blu» fra 2012 var gjennombruddet, og året etter hadde noen av oss gleden av å høre ham live på Parkteatret i Oslo. I dag er han en mann for de store scener.

Monumentalt

På «The Story of Sonny Boy Slim» (2015) tok han det første steget opp på stigen, og med «This Land» er han kanskje allerede på toppen. Det er et monumentalt og intenst album, et album som eksploderer i en interessant sjangermiks av blues, rock, funk og soul med en dash hip hop, punk og reggae - og krydret med samplinger.

«This Land»

VIKTIG: Gary Clark Jr. er den viktigste nye bluesartisten i USA på mange år. Foto: NTB Scanpix
VIKTIG: Gary Clark Jr. er den viktigste nye bluesartisten i USA på mange år. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Det er også et politisk album, der han allerede i tittelen og tittellåten gir sin «versjon» av USAs «alternative» nasjonalsang, Woody Guthries «This Land Is Your Land».

«Paranoid and pissed off» synger han innledningsvis, før han går rett i strupen på rasismen som fortsatt lever i Trumps USA. Til sin nye nabo sier han: «Du kan ikke vente på å pushe politiet på meg, kan du? Jeg veit du bare venter på at jeg skal finne på noe, ikke sant?»:
«Nigga run, nigga run
Go back where you come from
Nigga run, nigga run
Go back where you come from
We don't want, we don't want your kind
We think you's a dog born
Fuck you, I'm America's son
This is where I come from»

Sinna

Dette er ordene til en sinna mann. Han bruker sin nye posisjon til å fortelle noen sannhetens ord om dagens USA.

Musikalsk er albumet en eneste stor smeltedigel, men når falsetten hentes fram i låter som «Feed The Babies» og «Pearl Cadillac» går tankene særlig til én artist: Prince.

Det er fengende også, som i albumhøydepunktet «When I'm Gone» og Marvin Gaye-aktige «The Guitar Man». Albumet har nå endret retning i et mykere leie, og slide-øvelsen «The Governor» og «Dirty Dishes Blues» er akustiske. På sistnevnte har han forflyttet seg til Mississippi.

Denne variasjonen lar seg absolutt høre når han har 17 spor (snaut 73 minutter) å gjøre det på. Og - for ordens skyld - det er mer enn nok å glede seg over for en gitarentusiast også. Det er ikke tilfeldig at Gary Clark Jr. har vært fast gjest på Eric Claptons «Crossroad»-festivaler.