I’m From Barcelona

Tristere, mørkere, svakere.

CD: Etter forfjorårets nærmest parodisk positive «Let Me Introduce My Friends», skulle det ikke så veldig mye til for at en ny plate med I’m From Barcelona skulle høres overraskende dyster ut. Det noen-og-tjue mann sterke bandet fra Jönköping har da også skrudd den naive gleden ned flere hakk på denne oppfølgeren, og kompensert ved å skru opp den naive melankolien, noe som nok kunne ha gått mye bedre enn det gjør. Allerede på førstesingel «Paper Planes» begynner det å bli klart at den rå fengen, bandets største, noen vil si eneste, ressurs, er behandlet som en selvfølge mens Emmanuel Lundgrens tekster, hvis beste egenskap tidligere var at de var lette å ignorere, løftes fram i lyset. Bedre blir det ikke når de få virkelig inspirerte låtene («Mingus», «Ophelia») alle er under tre minutter, og totalt utmannes i sin streben etter å løfte skiva over middelmådigheten.