Anmeldelse: Imagine Dragons - «Evolve»

Imagine Dragons serverer traust bruksmusikk

Det må må være lov å forvente mer.

ALBUM: Las Vegas-kvartetten går ikke stille i dørene når de skal gi ut nytt album. Her slås det på stortromma både i bokstavelig og overført betydning. Første smakebit, «Believer», ble lansert via en Nintendo-reklame under Super Bowl-finalen tidligere i år.

Det sier sitt om det er penger og krefter i sving når «Evolve», bandets tredje, skal ut til folket. Dyrt låter det også - som seg hør og bør når man selger millioner på millioner.

Det snakkes om utvikling her, en påstand som ikke holder helt vann. Vel har de elektroniske elementene fått en større plass i lydbildet, men i det store og det hele er alt som det pleier å være i Imagine Dragons-universet: Det er fortsatt mer av alt-som er rettesnoren. Det betyr at alt som kan trampes, klappes og ropes med til er farbar vei.

Nevnte «Believer» begynner med en stampende trommerytme etterfulgt av håndklapp, Dan Reynolds rappesynger - noe han gjør mye av på dette albumet, før refrenget kaukes høyt i halsen. Litt som Bon Jovi gjorde da han mante om at vi skulle «keep the Faith» - uten sammenligning for øvrig. Det er effektivt og funksjonelt, men gir deg mer en følelse av at det er ingeniører med kalkulator og linjal som har skrevet låten enn noen med et stort formidlingsbehov.

Det er nok dessverre også toneangivende for de øvrige låtene på plata, som nesten samtlige er skrevet med samme mål for øyet - å kunne riste en en stadion. Det kan bli i overkant insisterende i lengden.

«Yesterday» skjeler i retning Queen hva fyldige korarrangementer angår (også denne med håndklapp som forsterkende element og bombastiske akkorder som underlag). «I'll Make it Up to You» er Toto-glatt med sine klangede Kygo-knips og stramme funk-plukking på gitarene. Aberet er bare at Imagine Dragons skriver ikke låter som Toto. Det blir mer retro-kitch enn retro-moro. Det blir ikke bedre av at Reynolds gjør sitt for å gå Chris Martin i sømmene.

«Mouth of the River» høres ut som en glorete versjon av byvennene The Killers med sine innstuderte skurrende gitarer og himmelskrapende refreng. Fraværet av emosjonell dybde gjør at låten aldri får tak.

Bedre funker det på avsluttende «Dancing in the Dark», som våger å skrelle bort det meste av staffasje og lar en, til han å være, lavmælt Reynolds ta styringen uten å måte rope til på refrenget. Den er lun og fin, men er dessverre ganske aleine i dette kalaset av brautende bangers.

I disse ører blir «Evolve» på sitt beste aldri noe annet enn velfungerende bruksmusikk og det må gå an å forvente seg mer enn som så.