Imamene og oss

Knytt den nye innvandrergenerasjone til samfunnet, ikke til en liten del av samfunnet, - nemlig moskeene!

DET SKJEDDE ET plutselig strømbrudd da jeg forrige mandag var jeg i en bokhandel i nærheten av Stortinget. En av kundene sa at det kanskje var terror. Da festet folk blikkene på meg og min søster. Vi har mørkt hår. Hendelsen opptar min psykiske oppmerksomhet. Hva er grunnen til denne mistenksomheten. Til tross for at jeg står på liste til stortingsvalget (RV) og jobber aktivt for fred. Jeg forstår at terror i London også skremmer oss i Norge, ikke bare etnisk norske, men kanskje enda mer muslimske innvandrere. Andre nordmenn frykter å bli skadet av en mulig terrorbombe. Vi er også skremt av blind terror, men også av mistenksomheten som rettes mot oss.Jeg vokste opp i Norge. Min far er iraker, min mor er syrer. Jeg prøvde å flytte til Irak og Syria. Jeg klarte det ikke. For Irak er min fars hjemland og Syria er min mors hjemland. Mitt hjemland er Norge. Jeg kjenner intet annet hjem enn dette landet. Jeg ønsker derfor å gjøre Norge til et bedre sted, og vil gjerne bidra. Jeg er muslim, men islam er ikke bare en religion. Islam er en identitet med kulturelle utsikter. Jeg har aldri fått overlevert islam fra en imam. Jeg har aldri vært i en moske for å be. Gud bor ikke lenger i moskeer, men i himmelen og i det rene hjertet. Og jeg føler ikke at muslimer her eller andre steder er nærmere meg enn mine kamerater på skolen og i mitt parti. Imamen er ikke nærmere meg enn Erling Folkvord, og jeg identifiserer meg mer med Åslaug Haga enn jeg identifiserer meg med hvilken som helst imam.

JEG ER NORSK muslim - altså er jeg først norsk og deretter muslim. Islam for meg tilsvarer bygdetilhørighet, som hos nordmenn aldri står over den norske nasjonale tilhørigheten. Den nye muslimske generasjon i Norge er ikke knyttet til menighetene. De representerer en liten del av innvandrermiljøet. Men menighetene trenger våre underskrifter for å samle medlemmer som grunnlag for statsstøtte. Våre foreldre har undertegnet underskriftkampanjer for å støtte søknader om ny moskeer eller menigheter, men heller ikke våre foreldre tilhører moskemiljøet. Våre underskrifter er en slags almisse som gis bort som symbol for tilhørighet til islam. Derfor er det fullstendig feil å gjøre imamene til talerør for muslimske innvandrere. Og derfor er også så vanskelig for oss å akseptere at en imam skal undervise i islam på skolene slik Imam Abdul Qudus foreslår i Aftenposten lørdag 6.august. Resultatet vil bli flere problemer og forsterket konflikt mellom oss og andre nordmenn. Muslimer og imamer har protestert mot undervisning av kristendomsfaget i skolen. Hvorfor skal nordmenn akseptere at en imam forkynner islam på skolen? Aksepterer muslimene at en prest underviser i kristne emner for muslimske elever på skolen? Aksepterer muslimene at en rabbiner fra synagogen forteller muslimske elever at jødedommen er for fred? En slik politikk vil bygge et grunnlag for nye konflikter. Verken imamen, rabbineren eller presten er egnet til konsesjonsfri undervisning.

NORSKE MYNDIGHETER bør ta lærdom av England: England prøvde å rehabilitere 4000 fengslede kriminelle med muslimsk bakgrunn ved å involvere 130 imamer i et prosjekt. Engelske myndigheter trodde at imamene ville forvandle de kriminelle til gode borgere. Det som skjedde var at imamene gjorde dem til religiøse fanatikere. En av disse kriminelle er somalieren Yasin Omar, en av terroristene som gjennomførte terror i London 21. juli. Grunnen er ikke det at imamene er terrorister. Men de underviser islam som de lærte i en annen kultursammenheng, rett og slett fordi de ikke har lært noe annet. Er det ikke da bedre at de sitter i sine moskeer framfor å trekkes inn i politikken? Jeg forstår ikke at nordmenn og staten ikke krever at disse imamene holdes utenfor politikken. «Islam er politikk og religion, og i Norge aksepterer man religion, men ikke religiøs politikk», har nordmenn ment til nå. Men plutselig engasjeres imamene, som presses til å komme med en politisk uttalelse mot terror.

MEDIA HAR SKREKET: «Imamene må ikke blande seg i politikk!» Men når integreringen så mislykkes, er det imamene man henvender seg til. Hvordan kan disse imamer som er vokst opp i fjerne land bidra til å integrere min muslimske generasjon? De har jo ikke engang klart å integrere seg selv. Siden jeg var barn har jeg sett de samme imamene i avisene. De får stadig mer moralsk og økonomisk støtte for å spille en positiv rolle i integreringsarbeidet og i kampen mot terror og kriminalitet. Jo mer støtte staten innvilger dem, jo mer makt får imamene, også over oss. Vi er den tapte generasjon. Er vi norske? Hvorfor blir vi i så fall ikke behandlet som individer med samme frihetstrang som andre nordmenn? Vi blir isteden redde for andre nordmenn - redde for mistenksomme blikk som jeg opplevde med min søster i bokhandelen. Blikkene fortalte meg at også de er redde. Jeg for-står dem når de ser at imamer med skjegg og turban snakker på vegne av hele det muslimske miljøet i Norge. For imamene føler seg fremmede i verdier og tilhørighet. De aksepterer ikke våre norske verdier uansett hvor mye de skriker i offentligheten. Og de aksepterer ikke våre, den nye innvandrergenerasjonens, verdier. Like lite som en økonom kan behandle pasienter, like lite kan imamene spille en rolle de mangler grunnlag for å spille.

JEG ØNSKER IKKE at samfunnet erklære krig mot imamene. Religionsfriheten som verdi bekreftes når samfunnet hedrer imamene i sine moskeer - men ikke når samfunnet belaster dem med oppgaver de er uskikket til. Aksepterer så min generasjon den tolkningen av islam som imamene representerer? Nei! Islam har mange ansikter. Min generasjon innser nødvendigheten av å ta på seg et ansikt som gjør livet vårt lettere i det norske samfunnet. Men hvis norske politikere og media insisterer på å gjøre imamene til våre talsmenn, vil vårt optimistiske syn på fremtiden gjøres til utopi. Å gi imamene makt som våre representanter i samfunn og på skolene er en slags rasisme. Det er å se alle muslimer som religiøse vesener, og ikke som frie nordmenn. Integreringen ligger et helt annet sted, - det er å satse på den nye generasjonen av innvandrere. Knytt oss til samfunnet, ikke til en liten del av samfunnet, - nemlig moskeene!