MAKEOVER: Under Dominique Strauss-Khans tid som leder har det skjedd en rebranding av det internasjonale pengefondet, IMF. Foto:Mandel Ngan/AFP/Scanpix
MAKEOVER: Under Dominique Strauss-Khans tid som leder har det skjedd en rebranding av det internasjonale pengefondet, IMF. Foto:Mandel Ngan/AFP/ScanpixVis mer

IMFs forunderlige comeback

For tjue år siden var IMF hatobjekt nummer en for venstresiden. Nå sees IMF som verdensøkonomiens redning. Hva har skjedd?

Hvis Dominique Strauss-Kahn sitt framstøt mot den afrikanske innvandreren på rom 2806 på Sofitel Hotel i New York hadde skjedd for tjue år siden, ville reaksjonene vært annerledes. Flere kommentatorer ville da ha påpekt skjebnes ironi at en IMF-leder mistet jobben etter en episode med en kvinne fra et utviklingsland, ettersom nettopp IMFs politikk i utviklingsland førte til at millioner mistet jobben. Men nå er reaksjonene: verdensøkonomien er i krise, vi trenger IMF, og det haster med å få en ny leder! En mulig outsider til stillingen er Jens Stoltenberg, statsminister for en rødgrønn regjering.

Trolig har ingen internasjonal organisasjon gått gjennom en større forvandling enn IMF de siste tiårene. Dette har vært en gradvis prosess som har blitt forsterket de siste årene. For ingen internasjonal organisasjon ble så styrket av finanskrisen som IMF.

I mange år slet IMF med et dårlig rykte, spesielt etter Asiakrisen på 90-tallet. Særlig omdiskutert var lånebetingelsene. For å få lån måtte de asiatiske landene kutte stort i offentlig sektor, særlig i sosiale utgifter, la banker og bedrifter gå konkurs, og sette opp renten. Logikken bak IMFs politikk var at landene måtte endre de strukturene som gjorde at de hadde endt opp i en krise. Men en lang rekke kritikere - økonomer som Joseph Stiglitz, så vel som Barack Obama - kritiserte IMF for at lånebetingelsene var altfor rigide og strenge, med det resultat at arbeidsløsheten steg dramatisk og de sosiale kostnadene ble unødvendig store.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På denne tiden opererte IMF og søsterorganisasjonen Verdensbanken under den såkalte Washington-konsensus, hvor svaret på økonomiske problemer i stor grad var å privatisere, liberalisere og deregulere, nesten uavhengig av situasjonen landet befant seg i. Denne politikken ble etter hvert massivt kritisert, blant annet fordi landene som ikke fulgte disse rådene oppnådde stor økonomisk vekst (Kina, India, de såkalte asiatiske tigrene), mens den verdensdelen som klarest fulgte disse rådene stagnerte (Latin-Amerika).

Den massive kritikken etter strukturtilpasningsprogrammene og Asiakrisen førte til en selvransakelse, som gradvis gjorde at IMF forandret deler av sin økonomiske politikk. «Did the Washington Consensus Fail?» het en tale som økonomen John Williamson, som selv hadde funnet opp begrepet, holdt allerede i 2002. For debatten de siste årene har ikke vært om Washington-konsensus er død eller ikke, men heller om hva som etterfulgte den. De siste årene har det kommet så mange forskjellige typer råd fra IMF og Verdensbanken at Harvard-professoren Dani Rodrik har sagt at de har gått fra «Washington consensus» til «Washington confusion».

I møte med dagens finanskrise liker IMF å påpeke at de har vært mindre rigide. De insisterer på at lånene som ble gitt under finanskrisen kom med både færre og mindre strenge betingelser enn tidligere. I noen land har IMF til og med insistert på at sosiale sikkerhetsnett skal beskyttes fra nedskjæringer, noe som ville være utenkelig for få år siden.

Men i hvor stor grad IMF virkelig er blitt annerledes er fremdeles omdiskutert. Flere land er i disse dager i vanskelige forhandlinger med organisasjonen om nettopp lånebetingelser. IMF er ikke populære i Hellas eller på Island. Det fullstendige svaret på i hvilken grad IMF virkelig har forandret seg fås trolig først om noen år, da et helhetsbilde vil bli klarere.

Likevel, en av finanskrisens konsekvenser er en rebranding av IMF med et mer positivt rykte. Dette delvis fordi krisen viste hvorfor verden fremdeles trenger en organisasjon som land kan få lån av i økonomiske kriser. Delvis fordi i en svært usikker periode var det IMF som leverte analysene flest hadde tillit til. Delvis fordi IMF kom med til dels kontroversielle policy-råd og Strauss-Kahn argumenterte selv tidlig for svært store offentlige tiltakspakker mot krisen, noe IMF trolig ikke ville ha gjort for tjue år siden. Men det skyldtes også mer overraskende grunner - som at det krasseste, mest intelligente angrepet på den amerikanske finanssektorens altfor store politiske innflytelse har kommet fra en tidligere sjefsøkonom i IMF.

Midt i denne utviklingen sto sosialisten Dominique Strauss-Kahn. President Sarkozy jobbet selv iherdig for at Strauss-Kahn skulle bli leder av IMF og flere franske analytikere tolket det som et forsøk på å pasifisere hans muligens sterkeste utfordrer, ettersom det ble sett som politisk selvmord for en fransk sosialist med presidentambisjoner å bli leder for IMF. Men med IMFs transformasjon økte Strauss-Kahn sin popularitet betraktelig og han ble sett på som den klare favoritten i den kommende presidentvalgkampen. Så skjedde Sofitel Hotel.

Nå er det valgkampen om neste IMF-leder som gjelder. Favoritten er den franske finansministeren Christine Lagarde, som EU har samlet seg omkring. G8 skal møtes denne uka og der vil EU trolig jobbe hardt for hennes kandidatur. Men de framvoksende økonomiene vil ikke at Europa lenger skal ha monopol på denne stillingen, slik USA har hatt monopol på stillingen som leder av Verdensbanken. Land som Brasil, Russland, India og Kina vil derfor ha en kandidat fra et annet kontinent. Men disse landene er på langt nær like samkjørte som EU og har ennå ikke klart å samle seg bak en kandidat. Og det haster å finne en ny leder for IMF. De neste ukene blir derfor en interessant maktkamp mellom Europa og vår tids framvoksende økonomier.

Grunnen til at Jens Stoltenberg har vært nevnt som en mulig outsider er fordi han - i motsetning til noen andre nordmenn som Norge prøver å gi jobber i internasjonale organisasjoner - er sjeldent godt kvalifisert. En dyktig økonom, som har vært finansminister og nå statsminister i en årrekke i Norge, som i internasjonal sammenheng er en eneste stor økonomisk suksesshistorie. Dessuten er han en talsmann og representant for den nordiske modellen, som får økende internasjonal oppmerksomhet.

Men Stoltenbergs sjanser er likevel små. Hans beste mulighet er nok at stormaktene skyter ned hverandres førstevalg, slik at de til slutt må samle seg om en kandidat som alle kan enes om. Med noen få unntak er det slik Norge har fått internasjonale toppjobber før.