Imperialisme og globalisering

Imperialismen var et politisk prosjekt. Motivet for de europeiske stormaktenes rivalisering om kolonier (senere også Japan) var først og fremst geopolitisk og strategisk. Maktbruken ble forsvart med at imperialistene også utførte en siviliserende og moderniserende oppgave.

Med imperiebyggingen fulgte investeringer og økt handel. I 1913 gikk en tredel av verdens produksjon inn i utenrikshandelen, litt mer enn i 1998. Nesten halvparten var handel mellom koloniene og imperiemaktene. Økonomiske motiver var også viktige, men dominerte neppe slik Lenin hevdet. Handelsmonopolene kunne høste superprofitt. For andre økonomiske aktører i imperiemaktene var utbyttet fra koloniene ikke spesielt stort, kanskje negativt.

Nærmere vår tid ble imperialismen som kjent utfordret av frigjøringskamp og avkolonisering. Den politiske overbygning og territorielle kontroll forsvant. Samtidig består en struktur inn i det 21. århundret. Taket og den ene veggen er borte, men tre vegger står:

Én er internasjonal arbeidsdeling. Den gjør mange tidligere kolonier til produsenter og eksportører av varer og tjenester med begrenset etterspørsel og lav verdiskapning: tradisjonelle råvarer og enkle forbruksvarer. Den andre veggen er gapet mellom rike og fattige. Det går mellom land og mellom individer innenfor land. Bildet er variert: Helsesituasjonen er forbedret og det er færre analfabeter. Men arbeidsløsheten er stor og fattigdommen omfattende. Samtidig er det store kjønnsforskjeller i adgangen til samfunnsgodene.

Den tredje veggen som står, er maktstrukturen. Gamle hegemonimakter er fortrengt av én ny (USA) i strukturens kjerne. Men hierarkiet består. Dermed også den lokale elites makt. Mange fikk sin posisjon ved hjelp av, ikke på tross av, imperialismen. Personene skifter, men posisjonene består. Det bidrar til å befeste gapet rik- fattig. Og siden elitene ofte tjener på den internasjonale arbeidsdelingen, bidrar de også til å befeste den.

Én vegg - territoriell kontroll - er borte. Det gir en åpning for dem som velger og makter å forbedre sin posisjon gjennom nasjonal omstilling og internasjonal konkurranse. Rask industrialisering, høy vekst og gradvis fordeling er kjennetegn på utviklingen spesielt i Øst-Asia. Bak stod en sterk stat, veldig satsing på utdanning, nyskapning og intern sparing. «Utviklingsstatene» hadde knapt naturressurser - det «naturlige fortrinn» til så mange tidligere kolonier. Kanskje nettopp derfor gjorde de det så bra? I Russland ble åpningen derimot erobret av helomvendte kommunistledere og en mafia. Den ble arena for personlig vinning. Industriell nyskapning er nesten fraværende.

Men viste ikke finanskrisen nylig at heller ikke Sør-Korea og de andre suksessene var robuste nok når den økonomiske globaliseringen satte inn? Bare delvis. Regionen er, med unntak av Indonesia, tilbake i økonomisk vekst. Men den erfarte at økonomisk globalisering er en kompleks prosess og en blandet velsignelse. Finanskriser oppstår når raske kapitalbevegelser og risikofylte transaksjoner faller sammen med gal eller dårlig nasjonal og internasjonal styring. Regningen er sosial. Inntektsforskjellene innenfor de aller fleste land som har opplevd finanskriser siden 1970-årene, økte kraftig i årene etter krisen.

Mye tyder på at en globalisert kapitalisme er på vei. Økonomiske, politiske og ikke minst teknologiske faktorer skyver på. Men andre faktorer - kulturelle, politiske, miljømessige og ikke minst sosiale - kan bremse takten, endre retningen, kanskje stanse prosessen. Utviklingen i Iran vil dempe konfrontasjonen Islam- Vesten, men den blusser andre steder. Nye finanskriser vil øke kravet om kontroll over kapitalen. Kanskje kommer finansfolkene selv kravet i forkjøpet og etablerer egenkontroll. Ved det forrige århundreskiftet passet storfinansen på de økonomiske aktørene, men klarte ikke å hindre handelsproteksjonisme. Etter annen verdenskrig bidro bl.a. Keynes til et politisk kompromiss om en «sosialt forankret liberalisme»: Kapitalen skulle styres av nasjonalstatene, og handelen gradvis liberaliseres. Ingen epoke kan helt kopiere den forrige. Men globaliseringens videre retning kan bli avgjort av hvorvidt man makter å få til en fungerende blanding av nasjonal og internasjonal kontroll med finanssystemet. Dette er mer avgjørende enn det som akkurat nå fortoner seg som hovedproblemet - å føre liberalisering av handelen videre. Og her har Keynes fortsatt et poeng: De to oppgavene må løses i sammenheng.

Framtiden er altså ikke så enkel som noen fikk for seg da Muren falt. Omtrent alle land har gått mot markedsøkonomi. IT og Internett gir sjansen til desentralisering av makt og næringsliv. Spredning av demokrati og menneskerettighetene går framover, men betydelig saktere. Markedsøkonomi og demokrati er antakelig gjensidig avhengig av hverandre. Men jo mer demokratisk samfunnet blir, desto mer vil også maktstruktur og rik- fattig-gap bli fokusert og kritisert. Innføring av markedsøkonomi er en forutsetning for å kunne klatre i den internasjonale arbeidsdelingen. Men blir ikke markedsøkonomiens goder fordelt, består den neppe heller i det lange løp.

Globalisering gir åpenbart større rom for individene. Men vi vil samtidig se aktivitet med sikte på kollektiv styring av prosessene og deres konsekvenser. Vi vil få et mer multilateralt styringssystem. Aktører som allerede har makt, vil naturlig nok ikke lede an i arbeidet for et system som fordeler makten. Det blir derfor opp til mindre land.

Det 21. århundret har samtidig arvet fire andre former for kollektiv handling. Én er regionalisering. Både langsiktige (direkte) investeringer og mellomstatlig handel har økt mer innenfor regionene enn mellom dem. Bak står det også et komplekst og variert sett faktorer. Én er ønsket om å samarbeide med politisk, økonomisk eller kulturelt «naturlige» partnere om å dra nytte av globaliseringen, men også beskytte seg mot usikkerheten som følger av den.

Et annet trekk er lokalisering og konsentrasjon av markedsmakt. Omsetningen fra datterselskap etablert i utlandet er langt høyere enn verdien av all mellomstatlig handel. Investeringene former handelsmønstret, og mange land faller utenfor de globale prosessene. Investeringene i ny produktiv aktivitet går til Kina og noen få andre nye satsingsområder. I Afrika består gjeldsbyrden, eliten plasserer sine penger i utlandet, og folket blir enda mer avhengig av u-hjelp.

Samtidig kan det se ut som om noe tilsvarende imperienes monopoler er på vei tilbake. Selskapene fusjonerer i stor skala både i gamle (olje) og nye (Internett) næringer. 90 prosent av alle utenlandske direkteinvesteringer gikk ved århundreskiftet til transnasjonale fusjoner og oppkjøp. På den annen side varer ingen karteller evig. Og antakelig varer de kortere i dag enn før, fordi tempoet i næringsutviklingen er så høyt og investorene så rastløse.

En tredje tendens er statens retur . 1990-årene viste at sjokkterapien - rask overgang fra plan- til markedsøkonomi - gir pasienten et langt sykeleie og kanskje varige mén, ikke et kortvarig febertokt. Overgang er riktig, men må ta tid. En bærekraftig markedsøkonomi er helt avhengig av at de rette institusjonene er på plass. I flere land anvendte man en økonomisk lærebokmodell. Mye tyder på at det hadde vært bedre å se på erfaringene fra økonomisk-politiske institusjoner som dem vi utviklet i Nord-Europa.

Det fjerde trekket er utfordringen fra et raskt voksende transnasjonalt sivilt samfunn. Det retter krav om politiske rettigheter, moral og miljøvern mot statssystemet og mot de store selskapene. Det transnasjonale samfunn bygger på globale policy-nettverk skapt på Internett. Det er så effektivt at både statsmakt og storselskaper søker allianser med de transnasjonale nettverkene.

Med andre ord: Om vi får en globalisert økonomi blir den kompleks, og den blir en politisk økonomi.