Imperiet slår tilbake

Hva prioriteres egentlig i norske forlag?

BOKBRANSJEN: Etter at Espen Søbye har skrudd litt ned på flammen i «Prosa-utfallet mot forlagsbransjen» i innlegget Bunnlinjas tyranni i Dagbladet 12. november, er det lettere å se hvor vi er enige og uenige. Jeg deler hans overordnede bekymring for kvalitetslitteraturens fremtid, men ikke hans svartsyn. Og på et par viktige punkter er realitetsbeskrivelsen hans direkte feil.Jeg er enig med Søbye i at liberaliseringen av bransjen og en forholdsvis ekstrem konkurranse representerer en utfordring for et uavhengig og sterkt forleggeri i Norge. Forleggeriet er ikke en isolert og skjermet næring - og i konkurransen om det norske folks fritid og penger konfronteres vi med et meget sterkt marginpress. Det er de samme mekanismene som har ført til globalisering, automatisering, outsourcing og internasjonal konserndannelse i så å si alle andre næringer, og sammen med fjerning av enkelte reguleringer i bokbransjen gjør dette Søbyes engstelse ganske rasjonell.

MEN DET ER to ting jeg har et sterkt behov for å korrigere. For det første den temmelig hardnakkede påstand om at forlagene reduserer den redaksjonelle innsatsen. Dette er regelrett feil. I perioden fra 1970 til 1980 ble Gyldendals skjønnlitterære redaksjoner for norsk og oversatt litteratur i snitt forvaltet av ca. fire ansatte. Disse fire årsverkene sto f.eks. i 1980 bak ca. 80 utgivelser - i tillegg til en pocketbokliste på 60 titler - støttet av en felles salgs- og markedsavdeling på rundt 10 årsverk for hele forlaget.I 2006 er det i de samme to redaksjonene ansatt ni personer som arbeider rent redaksjonelt med antakelser, utvikling av manus og idéutvikling - og de utgir ca. 80 originalverker årlig, pluss forlagets rundt 150 pocketutgivelser. Støttefunksjonene på tekstarbeid er i samme periode økt fra ingen til to personer. Salg- og markedsavdelingen har selvsagt også vokst i samme periode, men mindre: Fra 10 til 14 årsverk. Så vidt jeg er i stand til å lese tallene fra våre viktigste konkurrenter, er tendensen likeartet. Med andre ord: Påstanden fra Søbye om at det ikke ansettes flere redaktører er feil. Det har garantert aldri jobbet flere mennesker redaksjonelt i norske forlag enn det gjør i dag.

DERNEST PÅSTANDEN om «at det ikke er redaksjonell prioritering som avgjør hvilke bøker som skal komme ut, men i større og større grad antatt inntjening.» Til dette er det nærliggende å spørre hvilken planet Søbye tror han bor på. Forlagsdrift er og har de siste 200 år vært forretningsdrift også. Under disse vilkår har hele vår moderne litteratur oppstått (i konkurranse med den private mesenatinstitusjonen som forsvant gradvis utover 1800-tallet), under disse vilkår har forlag overlevd, vokst og gått dundrende konkurs. Under dette permanente bunnlinjetyranni har alle forleggere med ambisjoner balansert hensynet til kunst og kunnskap mot den økonomiske virkelighet. Og under disse vilkår er en forleggers første bud at du skal utgi de bøkene du føler noe for. Og jeg kan berolige Søbye med at de forleggere som kun legger økonomiske parametre til grunn for antakelser, er få, deres lister er lette å identifisere, og de lever som regel kort. Så langt korrigeringene, det er mange punkter der Søbye har min fulle støtte: Det viktigste er at det er forskjell på norsk skjønnlitteratur og norsk sakprosa. Skjønnlitteraturen har siden 1965 vært gjenstand for en intelligent, veldrevet og velfungerende kulturpolitikk gjennom den statlige innkjøpsordningen. Under dette regimet har norsk skjønnlitteratur vokst kraftig og oppnådd en i europeisk sammenheng svært høy leserkrets. Det er nemlig ikke slik at forholdet mellom nasjonal og oversatt skjønnlitteratur er gudegitt. I mange mindre nasjoner i Europa er oversattandelen langt høyere enn i Norge. Likedan har norske skjønnlitterære forfattere et oppsiktsvekkende høyt gjennomslag internasjonalt, både i forhold til folketall, men også i rene tall. Det er enkelt å fastslå to ting: Dette hadde ikke vært mulig uten innkjøpsordningen, og innkjøpsordningen har fungert etter hensikten. Den har blitt forvaltet godt av norske forlag, norske forfattere og norsk offentlighet.

TILSTANDEN er ikke like tilfredsstillende for den resonnerende sakprosaen, den som ikke retter seg mot et pensum- eller profesjonsmarked. Vi er i en situasjon der salget faller kraftig, forlagene sliter med å skaffe rom og oppmerksomhet rundt utgivelsene, og det er utfordrende å nå frem i offentligheten med det vi utgir. Turbulensen er ikke unik for forleggeriet - avisenes papirutgaver opplever en like ruskete hverdag - men nettopp under slike forhold bør det stilles store krav til den litterære institusjonen. Situasjonen kan potensielt bli selvforsterkende, og krever arbeid og innsats og - som Søbye påpeker - nye redaksjonelle linjer. Og tro meg, som forlegger vet jeg dette, og som forlegger arbeider jeg med å endre det. Men jeg innrømmer også gjerne at dette er en utvikling vi sliter med å snu.Så altså: Kommersialisme kan forlagsbransjen leve med, det er ett av fundamentene som forleggeriet står på, dette er det man har satt i stedet for et mesenat, og det er en god modell. Like sant er det at det er en annen smertegrense for litteratur enn for klesbransjen: I dagens internasjonale økonomi er behovet for kompenserende reguleringer innen kulturfeltet større enn før, så hvis en nasjon ønsker seg en nasjonal litteratur, bør det utformes en politikk som sikrer dette, som gir litteraturen de marginale støtteordninger den trenger. Likedan er det lett å se at en ordning som innkjøpsordningen har skapt grobunn for en svært vital norsk skjønnlitteratur, og hvis man ønsker å legge fundamentet for en tilsvarende sterk intellektuell sakprosa, trenger ikke den angjeldende minister lete lenge i sin metaforiske verktøykasse: Virkemiddelet har merkelappen «innkjøpsordning», og det funker.