Imperiet utfordres - innenfra

Et noe uventet problem er dukket opp i Washington. Hva skal man gjøre med en stat som vil bryte ut av føderasjonen? Vermont vinner neppe fram. Men statens begrunnelse for å forlate unionen kan ha generell relevans til vår tid, og til Norge

UVENTEDE KREFTER er de siste månedene kommet i bevegelse i USA. I slutten av oktober siste år markerte disse kreftene seg gjennom en lenge planlagt konferanse i Vermont State House i delstatens hovedstad Montpelier. 300 deltakere som representerte ulike grupperinger møttes til The Vermont Independence Convention. Det dobbelte formålet med samlingen var tuftet på elementer som må kalles oppsiktsvekkende, noen vil si revolusjonært. For det første var hensikten å gjøre det klart for befolkningen i staten at en løsrivelse fra den amerikanske føderasjonen både er hensiktsmessig og et mulig alternativ overfor en føderal makt «which has lost its moral authority and is unsustainable». Dernest ønsker borgerne i Vermont ved sitt eksempel og sin prosess å vise for andre delstater, og også for andre nasjoner som seriøst tenker på å løsrive seg fra politiske bånd, at strategier for løsrivelse finnes.

TO RESOLUSJONER ble vedtatt på den avsluttende sesjonen. Den ene anbefaler at Vermont tar skritt til å ta tilbake sin status som uavhengig republikk, slik delstaten eksisterte fra 15. januar 1777 og til 4. mars 1791. Den andre slår til lyd for at Vermont søker medlemskap på egne vegne i internasjonale folkelige organisasjoner. Den tverrpolitiske mobilisering som skjedde i forkant av konventet har fortsatt å samle oppmerksomhet og støtte også i tiden etter. Om bevegelsen klarer å nå fram overfor mektige sentrale krefter som står imot, er likevel en annen og mer tvilsom sak. Bevegelsens ledere i Vermont arbeider likevel med en «uavhengighetserklæring». I et utkast som ble publisert 4.mars (årsdagen da Vermont ble USAs 14. stat i 1791) formuleres selve begrunnelsen for løsrivelsesprosessen. Utformingen kan fascinere også en opinion utenfor USA. Det heter: «Den siste tids handlinger av USAs regjering, blant annet iverksettelse av illegale kriger, the Patriotic Act, ulovlig behandling av antatte terrorister, overgrep mot og tortur av fanger, overvåking av vanlige borgere, undertrykkelse av sivile rettigheter, suspensjon av habeas corpus, en utenrikspolitikk basert på et fullt spektrum av dominans og imperial overanstrengelse, samt (utvikling av) en kultur med svik, har i seg selv legitimert en bekymring for at vår regjering etter eget forgodtbefinnende kan overse USAs Constitution og Bill of Rights».

I LYS AVdisse urovekkende tendensene foreslås at Vermonts lovgivende forsamling vedtar en resolusjon som bekrefter Vermonts suverenitet, retten til å annullere sentralregjeringens handlinger som bryter med konstitusjonen, og Vermonts rett til å bryte ut av unionen. En sentral figur som later til å ha påvirket oppfatningen til mange, er James Howard Kunstler, forfatter av boken «The Long Emergency». Hans analyse av den situasjon Vermont (samt også selve USA og Norge for den del) vil stå overfor om få år, gjør gjeldende at «turbulens blir regelen, ikke unntaket» på en lang rekke områder. Denne situasjonen må man forberede seg på. Menneskene står overfor «alvorlige utfordringer til vår kollektive identitet, til den individuelle og kollektive økonomi, kultur og sikkerhet».

HANS KOKRETE ADVARSEL advarsel når det gjelder Vermont er at den føderale regjeringen i Washington i denne situasjonen «vil være impotent og ineffektiv, akkurat slik den viste seg å opptre etter tyfonen Katrina som la New Orleans i grus. I sin bok sier han at «The Long Emergency» (tiden etter at oljealderens zenit er passert) vil endre alt. Globaliseringen vil visne. Konsumentøkonomien svinner inn til et fjernt minne. Det vil bli kamp om maten. Det blir farvel til bilkjøring og kommersiell luftfart. Den bekvemme forstadstilværelsen - betraktet som en fødselsrett for millioner av amerikanere - vil bli uholdbar. Og til slutt: USA kan gå i oppløsning. Vi trer alle inn på uutforsket territorium i vår historie, skriver han. Dette innebærer at amerikanerne må belage seg på å overleve på lokale premisser. Man må sørge for å øke den lokale matproduksjonen. Den lokale økonomien må restruktureres. Alle nettverk må gjøres mest mulig gjensidig avhengig av hverandre. Og hvorfor får dette dystre framtidsbildet så mange tilhengere? Trolig fordi stadig flere oppegående mennesker begynner å innse at dagens måte å leve og forbruke på er en form for galskap, slett ikke særlig preget av fornuft, enn si måtehold.

KUNSTLER ANSKUELIGGJØR synspunktene gjennom enkle eksempler. «En gjennomsnitts Cæsar-salat må transporteres over 2 500 miles fra stedet hvor salaten er dyrket til bordet der den serveres». «Frukthandlerne i New York City selger flere epler fra Chile enn epler dyrket i egen hjemstat». Slikt er uholdbart. Vermont - en av USAs minste og samtidig grønneste stater - er gunstig stilt til å møte denne utfordringen. Lokal småskala er mindre sårbar. Små byer, et utall av små bedrifter, samt smådrift i jordbruket blir viktig. Dessuten eksisterer fortsatt en sterk fellesskapsfølelse, blir det framholdt. Mye av James Howard Kunstlers budskap har vakt gjenklang også i andre delstater. Faktisk har hans synspunkter en klar relevans til norske og skandinaviske sosiale og næringspolitiske forhold. Problemstillingene går på tvers av synspunkter som WTO, verdens handelsorganisasjon, forfekter. Prosessen i Vermont har så langt fått støtte blant intellektuelle, på næringslivshold, innen deler av Kirken og også hos enkelte militære som har ytret seg, mens politikere er nølende. Vermont har i dag to senatorer og én representant i Kongressen i Washington. Mistroen til sentrale myndigheter er stor hos grupper i befolkningen i USA. Dagens politikk i Washington har sin begrunnelse i de flernasjonale selskapenes behov, ikke i delstatenes og langt mindre vanlige menneskers behov.

SOM ET EKKO av denne debatten dukket en kommentarartikkel opp i selveste Wall Street Journal, skrevet av Peggy Noon, en av avisens faste kolumnister, dertil i sin tid personlig rådgiver for ex-president George Bush. I artikkelen setter hun trolig ord på en uro mange amerikanere føler: Hvem kan man egentlig stole på? Senatorer som er eid av finansielle interessegrupper? Kirken? CIA? FBI? Hun setter spørsmål ved domstolene, mediene, til og med fyrtårn som New York Times og CBS. Frykten for sine barn hjemsøker foreldre. Både presidenten og regjeringen har tapt all tillit. Om det skjedde et alvorlig terroristangrep i morgen, ville halvparten av befolkningen ikke tro at regjeringen forteller sannheten: de ville simpelthen ikke tro regjeringen. Punktum! Skriver Peggy Noon. Det var mange kritiske spørsmål på en gang. Så hvordan skal myndighetene egentlig gripe saken an? Stilt overfor utfordringer har sinnsro og fornuft ikke nettopp preget den føderale regjeringens handlingsmønster. Utenlandske regjeringer som irriterer kan saktens tuktes av kampsoldater. Den metoden faller neppe like lett i smak i eget land.