TRAILER: «Menn skal ikke gråte» handler om en gjeng krigsveteraner i Bosnia-Hercegovina med traumatiske minner som fortsatter preger dem etter borgerkrigen i Jugoslavia. Video: Fidalgo Vis mer Vis mer Vis mer

Anmeldelse: «Menn skal ikke gråte»

Imponerende å gjøre gruppeterapi såpass medrivende og intenst

Alen Drljevics «Menn skal ikke gråte» viser at du kan ta mannen ut av krigen, men ikke krigen ut av mannen.

FILM: Alen Drljevics «Menn skal ikke gråte» er en uvanlig krigsfilm. Her finnes ingen skytevåpen, armeer eller stridende nasjoner, men desto flere tunge samvittighetsbyrder, posttraumatiske stresslidelser og store, uhelbredelige arr på sjela. For selv om det har gått to tiår siden krigen i det tidligere Jugoslavia, har de tidligere soldatene vi møter i dette ettertenksomme dramaet fortsatt ikke funnet fred.

Menn skal ikke gråte

4 1 6

Drama

Regi:

Alen Drljevic

Skuespillere:

Boris Ler, Boris Isakovic, Leon Lucev, Emir Hadzihafizbegovic m.fl.

Premieredato:

19. januar, 2018

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

Muskarci ne placu

«Ingen fred å få.»
Se alle anmeldelser

Tillit
På et sommerstengt høyfjellshotell i Bosnia-Hercegovina har en slovensk terapeut samlet serbiske, kroatiske og bosniske krigsveteraner i et forsøk på å bidra til regional forsoning. Innledningsvis virker det fåfengt. Deltakerne bærer på en dyp mistro til sine tidligere motstandere, og få av dem greier å ta de tillitsbyggende øvelsene på alvor. Den eneste grunnen til at de blir værende på det folketomme hotellet, er at de får betalt for å delta.

Etter en serie dramatiske konfrontasjoner og utagerende fyllekuler begynner imidlertid mennene å åpne seg for hverandre og innse hva de har til felles. Og etter hvert som følelsene og traumene presser seg opp til overflaten, tar de også fatt på et slags forsoningsarbeid – om enn på en annen måte enn gruppelederen hadde planlagt.

Tilbaketog
«Menn skal ikke gråte» er først og fremst skuespillernes film. Brorparten av scenene utspiller seg i store, tomme rom hvor skuespillerne vekker krigen og dens etterspill til live ganske enkelt ved å snakke – og vel så effektivt: la være å snakke – om den. Samtlige av skuespillerne leverer solide rolletolkninger, men særlig Boris Ler og Boris Isakovic utmerker seg ved å si lite og uttrykke mye.

Samtidig synes Drljevics fokus på skuespillerne og deres vitnesbyrd å overskygge andre aspekter ved filmen. For selv om «Menn skal ikke gråte» både inneholder imponerende rolletolkninger, sterke historier og en tematikk som resonnerer langt utenfor Balkan, mangler den også en overgripende filmatisk visjon.