Anmeldelse: Erik Thomassen, «De valgte å slåss»

Imponerende bok om Vestlandshæren

Historikeren Erik Thomassen leverer en imponerende og omfangsrik beretning om hendelser som er helt ukjente for de fleste av oss i dag.

VESTLANDSHÆREN: Norske soldater fotografert i Bergen 9. april 1940. Foto: FRA BOKA
VESTLANDSHÆREN: Norske soldater fotografert i Bergen 9. april 1940. Foto: FRA BOKA Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Soldatene manglet våpen og utstyr, men de manglet ikke vilje til å slåss.

Vestlandshæren som ble satt på krigsfot i aprildagene for 81 år siden skulle bli den beste kampenheten i Sør-Norge i 1940. I noen harde trefninger — som i «die Todeskurve», dødssvingen, og ved Breidablikk i Valdres — vant vestlendingene over Wehrmacht.

Historiker Erik Thomassen har skrevet en oppsiktsvekkende god og grundig bok på 550 sider om Vestlandshæren og kampene den ble involvert i, hendelser som er helt ukjente for de fleste av oss i dag.

Altfor lenge har Vestlandet og Nord-Norge kommet skyggen av krigsinnsatsen i det sentrale østlandsområdet. Desto nyttigere, og mer gledelig, er det å studere denne tungvekteren av en bok, den første samlede framstilling av de tapre vestlendingenes kamp mot Hitler og Det tredje riket.

På bred front

Thomassen går inn i historien på bred front. Han supplerer og synkroniser sitt stoff med samtidige øyenvitneberetninger og autentiske enkeltskjebner. Og vi som leser alt dette, dras med i historiens dreieskive.

Det er Bevoor-metoden, det. Skapt av vår tids fremste krigskronikør, Antony Beevor, med enorm internasjonal suksess.

Bergen er ikke Stalingrad. Men jeg synes Erik Thomassen lykkes godt med sin beretning om Vestlandshæren, ordet alene er jo et språklig lykketreff og antakelig forfatterens egen oppfinnelse.

Språket i boken er bra. Men litt for ofte er formuleringene så snirklete at poenget dukker opp som en attpåklatt:

«Hensikten var å blokkere tyskernes mulighet til å falle de av brigadens avdelinger som senere skulle rykke fram østover fra Dokka, i ryggen.»

Men forfattere kan også heve stilnivået:

«I løpet av dagen hadde det klarnet opp, mot kvelden sank temperaturen, og vårnatten var kald og stille. Bergen var hærtatt.»

En katastrofe

Krigen i vest begynte med en katastrofe. Kvarven fort, som skulle vokte Bergen mot angrep fra sjøen, heiste det hvite flagget etter tre bare timers kamp og skyting med gamle, utrangerte granater. Torpedobatteriet som kunne ha senket krysserne «Köln» og Köningsberg», var ute av drift.

Det var hæren som måtte kjempe, og Voss ble det nye fortet.

Dersom Vossevangen ble inntatt, skulle Vestlandshæren trekke seg tilbake til Myrdal for å sikre Bergensbanen og forbindelsen over fjellet mot øst. Håpet var hele tiden å holde ut til britiske og franske styrker kom til unnsetning.

Det håpet ble aldri innfridd. Nederlaget var ikke til å unngå. I løpet av tre uker ble Vestlandshæren, som i alt besto av 7000 mann, drevet ned til Valdres. De hardest trefningene ble utkjempet i dagene før demobiliseringen den 1. mai. Til sammen falt 65 norske soldater og offiserer i Vestlandshærens felttog.

De var dømt til å tape kampen mot soldater som hadde to og et halvt års trening og opplæring i krig, og offiserer preget av nazistisk tankegods, der individet var underlagt ideologien.

Mørke flekker

General Ruge omtalte Vestlandshærens innsats som et av få lyspunkt under felttoget i Sør-Norge. Men det lyse bildet har mørke flekker. Bataljons- og kompanisjefer holdt seg unna fronten. På dette punktet falt de fleste offiserene «helt igjennom», skriver Thomassen.

Erik Thomassen siterer historiker Lars Borgersrud på at soldatene som møtte fram til strid i de kaotiske aprildagene 1940 alle var frivillige, praktisk talt. Det gjald i stor grad også Vestlandshæren.

«De valgte å slåss i lojalitet til land og folk», skriver Erik Thomassen, «ikke fordi befalet kommanderte dem til det».

Det står seg.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer