Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Imponerende debut fra Palestina

Historisk roman om en splittet mann i et splittet land.

ISABELLA HAMMAD: Britiskfødt forfatter med irsk mor og palestinsk far. I debutromanen har hun hentet fram historier fra sin egen slekt i den palestinske byen Nablus. Foto: NTB SCANPIX / NEW YORK TIMES
ISABELLA HAMMAD: Britiskfødt forfatter med irsk mor og palestinsk far. I debutromanen har hun hentet fram historier fra sin egen slekt i den palestinske byen Nablus. Foto: NTB SCANPIX / NEW YORK TIMES Vis mer

Midhat Kamal fra den palestinske byen Nablus kunne bli så forgapt i mønsteret på et skjerf at han – bak ryggen på kona – kunne bruke en liten formue på å importere det fra Europa. Slik er han mens de fleste av hans naboer, familie og venner deltar i opprøret mot det britiske mandatstyret i 1930-årene. Oppnavnet Pariseren – Al-Barisi – er på dette tidspunktet ikke kjærlig ment.

Men Isabella Hammads storslagne debutroman «Pariseren» innledes et par tiår tidligere. Historien om Midhat Kamal er løselig bygget rundt hennes egen oldefars meritter i Palestina og Frankrike i perioden fra første verdenskrig og til det palestinske opprøret i 1936.

Den 27-årige britiskfødte forfatteren har levert en realistisk historisk roman på 600 sider, som både er en kjærlighetshistorie og en politisk/sosial bakgrunnshistorie fra den evig brennende og tilsynelatende uløselige Midtøsten-konflikten. Begge historiene er like tragiske.

Kolonialisme

Hovedpersonen Midhats liv utspiller seg mot Det ottomanske imperiets fall som dramatisk kulisse. «Pariseren» er alt annet enn et helteepos. Midhats frigjøringskamp er mer psykologisk enn politisk. Det kan jo være to sider av samme sak, særlig når det handler om å slåss for en egen identitet, både som folk og individ. Følelsen av mindreverd henger dypt sammen med kolonialismens vesen. «Innelåst i en gammel kolonitradisjon der undersåttene etterliknet herrefolket som om de håpet å finne tråder av makt i sømmene på gamle plagg,» slik Isabella Hammad elegant formulerer det.

Romanen begynner i 1914 idet Midhat Kamal forlater Nablus, den palestinske byen som ligger nord for Jerusalem – på den nå okkuperte Vestbredden - og som i sin tid ble kalt Damaskus’ sørlige søster. Han er 19 år og på vei til Montpellier i Frankrike for å studere medisin. Midhats far er rik tekstilkjøpmann med forretninger både i Nablus og Kairo.

Franske kvinner

På overfarten fra Alexandria til Marseilles er det bare én annen araber om bord, men denne gir Midhat enn liten innføring i at franske kvinner må behandles som dronninger og at han ikke må la seg sjokkere av «all denne kyssingen, og alkoholen». I Montpellier er han betalende gjest i huset til en antropologiprofessor, Frédéric Molineu, og hans datter Jeanette som studerer filosofi.

Gradvis forelsker han seg i Jeanette, men fra medstudenter og andre husgjester blir han stadig minnet på sin annerledeshet. «Folk ser ut til å tro at jeg kommer fra ørkenen,» sier han. Og han overhører bemerkninger som «Muhammedaneren snakker godt fransk.»

Kjærlighetsforholdet til Jeanette kommer til et dramatisk brudd da Midhat oppdager at han spiller rollen som forsøkskanin i et av antropologiprofessorens «vitenskapelige» prosjekter. «Virkningen på en Primitiv Hjerne av å lære et nytt Språk», lyder en av overskriftene i professorens notater. Oppgjøret kommer ved middagsbordet. Gresskarsuppen spruter over bordduken idet Midhat eksploderer: «Tror De ikke jeg har noen sjel?»

Levemann i Paris

Midhat Kamal forlater Jeanette, Montpellier og medisinstudiet der og da. Han ser seg ikke tilbake, men såret i sjelen skal aldri forsvinne. De fire neste årene skal han tilbringe i Paris, ved Sorbonne hvor han studerer europeisk historie. Han blir en levemann og en fast gjest i bordellene og kabaretene. Fortsatt ser han seg selv utenfra, med franskmenns øyne: «Midhat Levantineren, med ny dress og elegant lommetørkle, nå fullstendig fremmedgjort: den parisiske Orientaleren slik han ble fremstilt på enkelte sigarettpakker i hjørnekioskene.»

Det er ingen ondskap eller latterliggjøring i Isabella Hammads skildring av Al-Barisi. Hun tar vare på hans tvisyn og dagdrømmer, også når hun fører ham tilbake til Nablus og den stadig mer omseggripende palestinske nasjonalismen. Han blir gående i sin egen verden, uberørt av heftige debatter om palestinsk uavhengighet kontra pan-syrisk enhet, en forstyrret drømmer mellom vennene Hamid som blir politiker og Jamil som blir martyr. Alt mens Frankrike og Storbritannia deler området seg imellom og innfører mandatstyre - inntil de innfødte «på et tidspunkt blir i stand til å regjere selv,» som det heter.

Som lesere kjenner vi jo det tragiske utfallet. Men Isabella Hammad gir oss fjellene, lukten og fargene som rammer inn konflikten. Prosjektet er overveldende, men hun lander imponerende støtt. Språket er fargerikt med en elegant tidskoloritt, og oversetteren Pål H. Aasen har gjort en solid jobb. Eneste savn er en ordliste bakerst som forklarer de hyppig brukte arabiske ordene og uttrykkene.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!