Anmeldelse: Tom Egeland, «Sølvmyntene»

Imponerende logisk Jesus-løsning

For noen hundre år siden ville Tom Egeland blitt brent på bålet for sine kjetterske teorier.

TOM EGELAND: Noen steder er det så vi formelig hører det knaker inni Tom Egelands hode, der han sitter og pønsker ut sine alternative idéer, skriver anmelderen. Foto: JØRN H. MOEN

TOM EGELAND: Noen steder er det så vi formelig hører det knaker inni Tom Egelands hode, der han sitter og pønsker ut sine alternative idéer, skriver anmelderen. Foto: JØRN H. MOEN

Vis mer
Publisert

«Han vet det ikke, men da veggklokken i Medici-bibliotekets manuskriptlaboratorium passerer 19.30 med et nesten uhørlig pling, har Samuel Rizzo under åtte minutter igjen å leve.»

Drevne Tom Egeland vet akkurat hvilke teknikker han skal bruke for å få oss på kroken i denne pirrende åpningen på thrilleren «Sølvmyntene».

Florentineren Samuel Rizzo er paleograf og har et uhyre verdifullt dokument i hendene. Det dreier seg om en pergamentrull som nylig har blitt funnet i graven til kirkefaren Ireneus, som levde på 200-tallet. Pergamentet er et brev fra Jesu tid, skrevet av den romerske prefekten Pontius Pilatus til keiser Tiberius. Rizzo er i sjokk. Innholdet i brevet er så oppsiktsvekkende at det vil velte hele kristendommen. Men noen kommer snikende inn i Rizzos laboratorium, og den gamle paleografen dør når han prøver å flykte. Brevet forsvinner, og den norske arkeologiprofessoren Bjørn Beltø settes på saken.

Niende bok om Beltø

Dette er niende gang den spedbygde, nervøse og albinobleke ateisten Beltø skal avsløre spektakulært alternative løsninger på kjernen i kristendommen; det ubegripelige i at Jesus er Guds sønn og døde for våre synder. Vi møtte ham første gang i «Sirkelens ende» (2001). Denne boka som virkelig tok fart to år etter at den kom ut, i kjølvannet av Dan Browns bestselger «Da Vinci-koden» (2003). Egelands bestselgende serie om professor Beltø har riktignok ikke solgt i så eventyrlige opplag som Dan Browns bøker om professor Langdon, selv om Egeland etter min mening både er en språklig stødigere og langt mer sympatisk forfatter enn Brown, som på amerikansk vis pøser på med effekter.

Egeland sa i 2018 at han var helt ferdig med Beltø, men så skal han ha fått en idé som var så god at han måtte skrive nok en bok. Jeg skjønner ham. Ideen bak «Sølvpengene» er faktisk sabla god. Spenningen i nåtidshistorien, derimot, er ganske stusslig. Beltø blir riktignok jaget både av en amerikansk leiemorder og en mystisk ung kvinne. Han kommer i kontakt med den smellvakre, men gåtefulle nonnen Isabella, og en eksentrisk amerikansk milliardær som vil helgenkåre sin bestemor. Beltø mottar i tillegg kryptiske smser fra en ukjent avsender. Bortsett fra identiteten til den ukjente sms-skriveren, som skal forandre Beltøs liv, er løsningen på nåtidsplottet skuffende banalt. Det fader liksom bare ut – og mangler de actionscenene som kunne drevet denne thrilleren.

Judas i hovedrollen

Spenningen ligger i det historiske stoffet, og her vil lesere som er glade i historie og alternativ teologi kunne fryde seg. Egeland har etter ni bøker en imponerende kunnskap om gamle kirkefedre, teologiske disputter og Det nye testamentets historiske bakgrunn og tilblivelse.

I denne boka får svikeren Judas hovedrollen. Han som anga Jesus for tretti sølvpenger. Hans rolle i bibelhistorien er helt sentral. Uten hans svik ville ikke Jesus blitt funnet og korsfestet, og vi hadde ikke hatt noen kristendom. Ateisten Egeland har i denne boka gitt ham en enda mer spektakulær og direkte heroisk rolle.

Flettet inn i fortellingen er historien til den romerske legionæren Atticus Seneción. Han skriver brev til sin sønn fra Pompeii i 79, og forteller hva som hendte et halvt århundre tidligere. Da var Atticus vaktkommandør i det fjerne Judea, og ansvarlig for pågripelsen av en mann som ble kalt Messias og påsto at han var jødenes konge. Disse brevene er spennende på sitt vis, og gir et interessant og for så vidt troverdig innblikk i den historiske Jesus og tiden han levde i. Her har Pontius Pilatus, som motvillig ofret Jesus for å holde fred med jødene, en sentral rolle.

Reinspikka kjetteri

Egeland skriver ikke thrillere for dem som liker action og spenning, og det er noe litt forslitt over disse stadige nye alternative løsningene på troens mysterier. Og selv om Egeland skriver godt, blir det til tider ganske omstendelig, og visse steder vel banalt og overtydelig: «I begynnelsen var Ordet. Ikke ordet. Men Ordet. Med stor O.»

Andre steder blir det mye faktaprat og så teoretisk at vi formelig hører det knaker inni Tom Egelands hode, der han sitter og pønsker ut sine alternative ideer.

Men teorien han presenterer i denne boka er forbausende plausibel og direkte logisk, riktignok kun for ateistene blant oss. For dette er reinspikka kjetteri, og så gudsbespottende at det for noen hundre år siden ville sendt Egeland like til bålet.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer