Imponerende manifestasjon

STOCKHOLM (Dagbladet): Det er en imponerende manifestasjon - ti år etter Berlin-murens fall: 140 kunstnere fra 22 sentral- og østeuropeiske land bidrar med arbeider fra dette decenniet, og de siste åra av den foregående perioden - perestrojka - som ledet til oppløsningen av så vel Sovjetunionen som Warszawapakten.

Et 90-tall som ei stakket stund sto i optimismens tegn, og hvor alt skulle vende tilbake til det normale .

Egen kunststat

- Jeg utsteder pass fra den «Nye slovenske kunststaten», sier Dusan Mandic fra IRWIN-gruppa. Han rekker meg et nylaget og presentabelt produkt, som allerede har stått sin prøve gjennom passkontrollen til flere land. Sloveneren sitter med fullt utstyr i en konstruktivistisk og kontoraktig installasjon, som ellers består av avantgardistiske ikoner på maleri og video. Dette underfundige pass-prosjektet, «Transnacionalia», går rett på problematikken om den nye kunstneriske åpenheten i 90-tallets Europa, og inngår i Moderna Museets nyåpnete utstilling «Etter Muren».

- Det som siden har skjedd i Øst-Europa, med oppkomsten av nyrike og nye fattige i Russland - eller utbruddet av fire kriger på Balkan - gjør et begrep som «normalisering» både tvilsomt og lite tjenlig som fellesnevner.

Dette hevdet hovedkurator Bojana Pejic under det to dager lange symposiet, som ble arrangert i forbindelse med utstillingsåpningen. Den eksilserbiske kunsthistorikeren har hatt Berlin som base de siste åtte åra, og den adressen synes å ha gitt henne et godt utsiktspunkt mot den østlige kunstscenen - og kontakter til kunstnere og kolleger som nå er aktive i vest.

Fortrengte mord

Serber, men fortsatt med hjemmeadresse i Beograd, er også kunstneren Milica Tomic, og hennes videoinstallasjon «Uoppklart rekonstruksjon av en forbrytelse» ble faktisk laget og vist i den serbiske hovedstaden for to år siden. Med tittel fra en tysk krimserie og assistert av hjemlige kolleger tok Tomic opp en ti år gammel og fortidd massakre på 29 kosovoalbanske studenter, og spiller selv rollen som vitne til myrderiene. Kunstnerens vilt stirrende blikk bevitner bare tilsynelatende det som skjer. De åpne øynene er sminket over hennes nedslåtte øyelokk, slik at Tomic i sitt selvportrett lukker øynene for det som skjer. Og konfronterer seg selv - og oss - med spørsmålet om hun som serber er medskyldig i drapene.

Polakken Tomasz Kizny går lenger tilbake i de østeuropeiske kapitlene fra bestialitetens historie, men beveger seg inn på samme tematikk i fotoserien «Dommen». Den viser forstørrete fotos fra NKVDs, det sovjetiske hemmelige politis, arkiver over portretter av dødsdømte fanger fra Moskva-prosessene 1937- 38. Mot disse hjerteskjærende ansiktene til mennesker som vet at de blir uskyldig ofret for Stalins diktatoriske partivelde, setter Kizny i kontrast egne bilder, som er tatt i hemmelighet, av ettermiddagens sovende passasjerer på undergrunnsbanen i Moskva.

Albansk døvhet

Konfrontasjonen med fortidas stalinistiske spøkelser går over generasjoner og familierelasjoner i den unge albaneren Anri Salas' film «Intervju - å finne ordene». I denne filmen fra 70-tallet forsøker en middelaldrende mor å forklare sin sønn de politiske frasene, som han ved hjelp av en døvetolk har klart å lese av leppenes bevegelser hos henne. «Jo, vi levde i et døvt og stumt system,» er den tidligere aktivistens svar. Ufølsomheten innen systemet får enda en tragisk dimensjon på skjermen, ved at Salas samtaler med besteforeldrene - som i samme tidsrom ble ekskludert fra ledende stillinger i Enver Hoxhas parti.

Kvinnens stilling var progressiv på papiret i de gamle «folkedemokratiene», men feministiske verdier hadde i praksis like lite gjennomslag da som nå. Ungarske Ilona Nemeths «Polyfunctional Woman (get laid)» legger ikke skjul på situasjonen med installasjonen av ei blodrød fløyelsseng med 26 åpninger. Derfra strømmer det stønnende og gispende kvinnelyder, lik et innebygd kor - og en tydelig haremsmetafor - som auditive projeksjoner av mannlige fantasier. Den kvinnelige kroppens utsatte eksistens som idealisert begjærsobjekt og kommersiell slagmark blir også beiskt beskrevet av polakken Zuzanna Janins metallskjelett, dekket av rosa sukkerspinn som etter hvert smelter ned til et legemlig klissete svinn.

Nazitegn

Refleksjonen over tidas ubønnhørlige grep og flyktiggjøring av eksistensen materialiseres med større smerte i makedonske Iskra Dimitrovas skulptur «Navlestreng». Der legger hun - lik et offer - en svakt opplyst silikon-torso av egen kropp, som synes å smelte ned under «utåndingen» av en dampsky. Klage slår over i desperasjon i Dragoljub Todosievics installasjon «Gud elsker serberne», hvor et hakekors i stål legger seg tungt over tittelens motto. Hans landsmenn, som var talløse ofre for nazihistoriens brutalitet, tegnes ubønnhørlig som samme slags bødler under nasjonalismens nedrige ord.

Det var samme dystre tone over den nye diktatoriske tilstanden i eget land hos den hviterussiske poeten Rigor Baradulin da veteranen meddelte symposiet på Moderna Museet:

«I nutiden

är mindre och mindre av mig.

I det förgångna blir det mer och mer,

i framtiden kommer jag snart

att vara.

Jag lever i en trehörning,

där varje hörn

är otrivsam och främmande.»