ANMELDELSE: Midt under den arabiske revolusjonen kommer som bestilt den norske oversettelsen av Eugene Rogans bejublede 600 siders standardverk om det arabiske folk.
Forfatteren, som er leder for Midtøsten-senteret ved universitetet i Oxford, begynner med året 1517 da sultan Selim den grusomme innlemmet Egypt i det ottomanske imperium.
Det var et møte møte mellom sverdsvingende mamelukker og tyrkiske geværskyttere; en skjellsettende begivenhet som markerte slutten på middelalderen og begynnelsen på en moderne tid.
I over 400 år måtte araberne nå forholde seg til regler som ble fastsatt i fremmede hovedsteder, for å bruke Rogans formulering.
Selvforakt
For å beskrive araberernes situasjonen i det 21. århundre siterer han den libanesiske forfatteren og journalisten Samir Kassir som ble drept av en bilbombe i 2005:
«Det er lite hyggelig å være araber nå for tiden. Enkelte føler seg forfulgt, andre er plaget av selvforakt. Det råder en dyp uro i araberverdenen.»
Ordene har åpenbart gyldighet også i dag. Rogan utdyper det dystre utsagnet med å erklære at «etter min oppfatning ville islamistene vinne en klar seier hvis det i dag ble holdt frie valg uansett hvor i araberverdenen.»
Nå skal det straks tilføyes at Eugene Rogan omtaler araberne med både sympati og empati; ingen kan beskylde ham for «orientalisme» eller vestlig arroganse.
Det omfangsrike bokverket domineres av fakta i kronologisk orden fram til Obamas berømte tale ved universitetet i Kairo juni 2009 der den nyvalgte presidenten sa at han var kommet «for å søke en ny begynnelse mellom USA og muslimer over hele verden basert på felles interesser og gjensidig respekt.»
Barberen fra Damaskus
Men som den moderne historiker Eugene Rogan er, vet han også hvor viktig det er å legge inn scener fra dagliglivet for å skape en levende og lesverdig fortelling.
Og han har funnet en interessant kilde i dagboken til Ahmad al-Budayri, barberen fra Damaskus, som levde på 1700-tallet.
Denne mannen var gudfryktig muslim og tilhørte den mystiske sufiordenen. Som frisører gjerne gjør, førte han samtaler med kundene om lokalpolitikk, matvarepriser — med beklagelser over at alt var så mye bedre før.
Barberen i Damaskus var en lojal undersått av det ottomanske rike, men klaget over griske og korrupte guvernører og udisiplinerte soldater.
Som den fromme barberen så det, var det ikke noe bedre bevis på forfallet enn de prostituertes framferd. Damaskus var en konservativ by der kvinnene gikk sømmelig kledd med tildekket hår. Men gjennom markeder og gater kunne man nå se berusede kvinner med ansiktet utildekket og håret utslått mens de festet med fordrukne soldater.
Ja, som i antikkens tid var det mange som beundret de vakre skjøgene. Barberen i Damaskus beretter om en prosesjon av syndige jenter:
«De gikk gjennom basarene med vokslys og røkelseskar. De sang og slo på tamburiner og gikk uten slør og med håret løst hengende over skuldrene. Folk så på uten å protestere. Bare de rettferdige opplot sin røst og ropte Allahu akbar».
Barberen i Damaskus var dypt skuffet: Kunne et en korrupt stat som tillot slike utskeielser overleve særlig lenge?
Napoleons hær
En motbevegelse som vokste fram i hjertet av Sentral-Arabia var wahhabittbevegelsen, en ekstrem ortodoks sekt med oppfordring om å vende tilbake til det ufordervede islam, til profeten og kalifene.
Og fra vesten truet en verdslig makt, det revolusjonære Frankrike. Om morgenen den 1. juli 1798 våknet innbyggerne i Alexandria og fant havnen full av krigsskip. Napoleon hadde kommet i spissen for den første større invasjonshær i Midtøsten siden korsfarernes tid.
I møtet ved det disiplinerte franske infanteriet som i faste formasjoner ble støttet av moderne artilleri, var mamelukkhæren med sine krumsabler like fortapt som i kampen mot Selim den grusomme i 1517.
Men kanskje enda viktigere, som Eugene Rogan skriver: «Kløften mellom franske revolusjonære tanker og egyptiske muslimske verdier var uoverstigelige. Opplysningstidens verdier, som franskmennene anså som universelle, var dypt krenkende for mange egyptere.»
Som den ledende teolog og intellektuelle Al-Jabarti bemerket da han tilbakeviste Napoleons erklæring om at alle mennesker er like: «Du ser at de er materialister som fornekter alt Guds vesen.»
En muslimsk geistlig som i 1826 innledet et langvarig studieopphold i Frankrike, fant det nødvendig å rapportere hjem til Kairo at europeiske astronomer hadde påvist at jorden var rund.
Eugene Rogan skriver: «Folkene i Midtøsten ble nødt til å erkjenne at Europa hadde gått forbi dem når det gjaldt både militær og økonomisk makt.» I Egypt var kvinnene nektet utdannelse og arbeid, og ved innledningen til 1900-tallet kunne bare én prosent av dem lese og skrive.
En ny tid
Men det måtte en verdenskrig til før ottomanstyret styre i Egypt og de andre araberlandene tok slutt. I 1918 trodde mange arabiske ledere at de sto på terskelen til en ny tid, skriver Rogan — før han fort tilføyer at den nye tiden i stedet ble formet av europeisk imperialisme.
Siste halvdel av Eugene Rogans detaljerte verk om det arabiske folk omfatter blant annet en grundig gjennomgang av Israels moderne historie og palestinernes væpnede kamp.
Oslo-prosessen
Som et eksempel på hvor detaljert historikeren Rogan arbeider, kan nevnes at Oslo-avtalen er omtalt over flere sider med henvisning til aktører som Terje Rød Larsen og Johan Jørgen Holst.
Rogan konkluderer med at «Oslo-prosessen hadde sine feil, men den brakte Israel og araberverdenen nærmere fred enn på noe annet tidspunkt siden staten Israel ble grunnlagt i 1948.»
Slik manøvrerer den kunnskapsrike Eugene Rogan med stor sikkerhet gjennom et vanskelig farvann i spennet fra Marokko til Jemen gjennom 500 år.
I brytningstiden vi nå gjennomlever, kan Eugene Rogans bok om det arabiske folks moderne historie leses etter behov — både som fascinerende fortelling og som detaljrikt oppslagsverk.
