En enslig mann kjører rundt i Bærum med en gjeng gutter i 12-13 årsalderen i baksetet. Stemningen er opphisset og lummer da han tar frem sitt erigerte lem. Til guttenes fascinasjon og forskrekkelse runker han seg selv til orgasme før han setter dem av og forsvinner. De blir stående igjen der han hadde plukket dem opp, og først mange år senere skal en av dem forstå at opplevelsen handlet om overgrep.

Noen år senere blir den samme gutten kjent med en husmor i nabolaget som betrakter ham da han leser pornoblader. Da hun inviterer ham inn til seg, kan han ikke skjule sitt erigerte lem. Lekent og nesten uskyldig trekker hun shortsen ned på knærne hans og onanerer ham. Først senere skal han forstå at hun hadde forgrepet seg på ham.

Livets skyggesider

Disse to hendelsene innleder Per Marius Weidner-Olsen oppsiktsvekkende gode debutroman «Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen». Som den poetiske og vakre tittelen indikerer, består den av en selvbiografisk fortelling, men av det fiktive slaget.

Den er fortalt av en voksen mann som mot slutten av sin historie kjører rundt i nabolaget han vokste opp i. Vi får ikke vite mye om hvem og hva han er blitt, men han framstår som en uhyre reflektert person med et sikkert blikk for livets skyggesider.