Imponerende romandebut

Trude Marstein (1973) har med sin tekstsamling plassert seg i selskap med høstens mest lovende debutanter.

«Sterk sult, plutselig kvalme» består av ikke mindre enn 65 tekster på en til to sider hver, som er utdrag, friser av trivielle episoder mellom to mennesker med vekselvis hans eller hennes perspektiv. De fleste av dem par i 20-årene, og episodene er gjenkjennelige nok, her er sjekking på kafé, småkrangling om oppvask, om barn eller ei, en som elsker en annen som ikke elsker, het erotikk osv.

Observasjoner

Sentralt står samtalen mellom de to, og det åpenbare skillet mellom det som sies og det som tenkes. Liksom hun som forteller sin kjæreste at hun har «rotet» med en annen, mens hun inni seg forsøker å la være å le fordi hun kommer på bildet av en gammel dame med to bæreposer som springer etter trikken, og at hun etterpå gir seg til å telle til tjuetre. Like sentrale er observasjonene de to gjør av hverandre, tilsynelatende helt ubetydelige ting, «det er gult søl på eggeglasset hans», eller «han har slim av melk i munnviken».

Her er en befriende letthet i språket, en kjærlig lekenhet, men også en kynisme, som hos henne som møter igjen et ennattsopplegg og bare husker «de tynne overarmene hans og pikestemmen da det gikk for ham». For i de fleste av forholdene her er én bøddel og én offer, som i historien om han som sluker sin kjæreste med øynene mens hun kler seg, bøyen i knærne når hun tar på strømpebuksen osv., og der bare en liten setning på slutten viser at han vet at det ikke er ham, men en «hemmelig» elsker hun pynter seg for.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sikker

Mest imponerende er Marsteins språklige sikkerhet. I en kort setning griper hun et helt menneske: «Han var gift og hadde en sønn på seks måneder, en sølvring i øreflippen og varme, gode øyne som holdt blikket.» En sikkerhet som gjør at hun er frekk nok til å skape en koselig dialog mellom to «hunner»: «Du burde gå til psykolog, sier hun. Ja, jeg har tenkt på det, sier hun.»

Marstein er videre en suveren iakttaker, med en overbevisende evne til detaljskildring. Hun er også god når hun i dialogene lar en av partene sitte og hisse seg opp over alminneligheter i den tro at de er originale - mens vi mer enn aner den andres kjedsomhet.

Så kan en spørre seg om hensikten med 65 så identiske tekster, (som ikke anbefales å leses under ett. Til det blir de for ensidige og gjentakende, noe som selvsagt også er ment å speile tematikken). Det hadde vært en fordel om redigeringen hadde vært noe strammere, og visse av tekstene kuttet ut, f.eks. der Marstein skildrer en bror og en søster som nylig har mistet sin far, og da med en stemning og dialogføring som blir vel Askildsen-aktig. Men redigering er en forlagsjobb, og når jeg først er inne på forlaget: Hvordan kan de få seg til å formulere i pressemeldingen at Marstein skriver «samtidig med en form for distanse der kommunikasjonen mellom partnere vises som en funksjonell og hensiktsmessig forbindelse som låser meningen i noe ufullstendig»?

En setning så lite appetittvekkende, og med et språk så fjernt fra Marsteins enkelthet og klarhet som overhodet mulig.