GJENNOM BYEN: «New York var en labyrint av endeløse skritt og uansett hvor han gikk, føltes det alltid som om han hadde gått seg vill», heter det i «Glassbyen».
GJENNOM BYEN: «New York var en labyrint av endeløse skritt og uansett hvor han gikk, føltes det alltid som om han hadde gått seg vill», heter det i «Glassbyen».Vis mer

Imponerende rutenett

Etter å ha lest Paul Austers tegneserieroman, visste Dagbladets anmelder en ting - hun måtte lese den en gang til.

ANMELDELSE: En gang, på det unge 90-tallet, kom tegneserielegenden Art Spiegelman på en banebrytende idé: La oss lage en tegneserieversjon av Paul Austers roman «Glassbyen»!

Dette skulle bli starten på en bølge av tegneserieadapsjoner, og sjangeren har blitt lettere oversvømt, uten at man skal klandre «Glassbyen» for det.

Spiegelman skrev selv forordet til boka, men delegerte grovarbeidet videre til David Mazzucchelli («Batman Year One», og sensasjonelle «AsteriosPolyp» fra 2009) og Paul Karasik («I Shall Destroy All The Civilized Planets»). Resultatet ble en umiddelbar kritikerfavoritt i 1994 og nå er den å få på norsk.

Mangefasettert «Glassbyen» er første del av Paul Austers såkalte New York-trilogi, og bortsett fra å konstatere det åpenbare, at historien foregår i New York, er et handlingsreferat en forvirrende og komplisert affære.

Hovedpersonen, Daniel Quinn, skriver suksessfulle krimbøker under pseudonym. En dag ringer noen og spør etter privatdetektiven Paul Auster.

PAUL AUSTER:  Denne mannen har skrevet «Glassbyen». Endelig er tegneserieromanen oversatt til norsk. 
Foto: Chris Maluszynski/MOMENT
PAUL AUSTER: Denne mannen har skrevet «Glassbyen». Endelig er tegneserieromanen oversatt til norsk. Foto: Chris Maluszynski/MOMENT Vis mer

Det dreier seg om en betent familiesak. En professor i teologi og filosofi, Peter Stillman, sperret sin egen sønn inne på et mørkt rom i ni år for at han skulle lære seg det gudegitte og opprinnelige språk. Nå har faren sonet sin straff og dette gjør Stillman jr.nervøs.

Deretter flyter historien ut i en rekke bielver av grublerier og merkelige møter, i takt med at Quinn blir mer og mer besatt av professor Stillman og sitt oppdrag.

Ukonvensjonelt valg Bortsett fra at originalromanen er kort, er det lite som gjør «Glassbyen» til en åpenbar tegneserieadapsjon. Historien er innviklet og har et sterkt verbalt fokus. Stillmanjr, som har fått ødelagt sin språklige utvikling, snakker et absurd, eget språk hvor meningen må ekstraheres ut av ordflommen han utstøter: «Det er derfor det ble så mye bang bang bang. Hver gang Peter sa et ord gjorde faren bang mot ham.»

Tegnerne har på imponerende vis klart å få dette til å funke visuelt. Boka er bygd opp av et stramt rutenett, noe som presser den lagrike meta-noir historien inn i klarere former. Samtidig blir rutene ofte fylt opp av tegn og symboler. I stedet for å se den som snakker, ser vi en prateboble som siver ut av et kumlokk, så fra et sluk, en grammofonspiller og en brønn.

Utfordrende Etter første gjennomlesning var det eneste som sto klart for meg at jeg måtte lese boka en gang til. Etter andre gang begynner trådene å samle seg mer, men om jeg noen gang helt skjønner hva Auster ville med denne fortellingen, er ikke hovedsaken. Som det sies i starten: «Om 'historien' betyr noe eller ingenting, er det ikke opp til historien å mene noe om».

Karasik og Mazzucchelli har klart å lage en underholdende og utfordrende tegneserie ut av det mangetydige utgangspunktet.

Imponerende rutenett