Imponerende utsikt

Alle historieinteresserte kan glede seg over høstens forfriskende regimekritikk. I et bindsterkt verk om norske nasjonale strateger har Rune Slagstad tenkt stort og befriende.

Hva betyr tittelen «De nasjonale strateger»? Professor Rune Slagstad, sosiolog med historieskolering utover det vanlige, gir ingen innledende definisjon. Men underveis forklarer han at tittelen henspiller på de sentrale politiske og intellektuelle aktørene i Norge i tida fra 1830 fram til i dag. Boka har fire hovedkapitler: «Embetsmannsstaten», «Venstrestaten», «Arbeiderpartistaten» og «Skiftende fronter». Hvert kapittel dekker et særskilt styrings- og kunnskapsregime. Et «kunnskapsregime» skal forstås som en konstellasjon av makt, kunnskap og verdi.

Norske regimer

Det er koblingen mellom praktisk politikk og ideologi et tidsrom på vel 150 år, som gjør denne boka til spennende lesning. Å beskrive og analysere norske politiske regimer er en edel historikersport. Slagstad har legio henvisninger til nestoren Jens Arup Seip, som høsten 1963 holdt det berømte foredraget «Fra embetsmannsstat til ettpartistat».

Var embetsmannsstaten, som i denne boka betegnes som professorpolitikernes regime, et egenartet norsk fenomen? Slagstad, som ellers ofte skuer ut over Norges grenser, stiller ikke dette spørsmålet og venter til side 396 med å redegjøre for uenigheten mellom historikerne Seip og Francis Sejersted på dette punktet. Sejersted anser at embetsmannsstaten snarere var et uttrykk for et allment europeisk rettsstatsideal enn et særnorsk fenomen.

Norsk historieskriving har ofte hatt en tendens til å være navlebeskuende. Når Slagstad karakteriserer de norske regimene, benytter han hyppige, kortfattete og akkurat tilstrekkelige sammenlikninger med europeiske tilstander. Det er velgjørende. Han skjeler både til høyre- og venstreekstremistiske regimer. Så vel Hitler som Lenin har mer enn én sidehenvisning i bokas register. Haakon Lie, som har langt flere sidehenvisninger, lærte av dem begge, får vi vite.

Syntese

For lesehester, de som har pløyd det 19. og 20. århundres politikerbiografier og -erindringer, små og store historieverk, filosofihistorie og kvinnehistorie, byr kanskje ikke denne boka på de store overraskelsene. Slagstad har ikke gravd fram nytt stoff, men han har lest det meste. Framstillingen hans favner bredt og lodder dypt i norske politiske og intellektuelle tilstander gjennom de siste 150 åra. Slagstad har klart det som kanskje Seip og andre med ham drømte om, å skrive et verk om hele det moderne politiske Norge.

En forsker utenfor det faghistoriske institusjonsmiljøet måtte altså til for å realisere et slikt prosjekt. Slagstads bok gir en historisk syntese. De historiske kjensgjerningene utgjør ikke løsrevne fragmenter, men blir brikker i et stort tankesystem. Slagstad kartlegger til dels uventede ideologiske forbindelseslinjer mellom de fire regimene.

To strømninger

Embetsmannsstaten var resultat av et vellykket ungdomsopprør. I 1830-åra kom unge, liberale professorpolitikere til makten med det som mål å bygge og modernisere Norge. Blant opprørerne fantes to typer nasjonale strateger. Den ene forfektet nytte og rasjonalitet, den andre vitenskapens frihet og folkedannelse. Til sistnevnte hørte Marcus Jacob Monrad, den hegelianske filosofen som i 1882 ble forhatt i Sverdrups venstrefylking på grunn av sin oppfordring til Kongen om å gjøre statskupp. Det er ikke denne oppfordringen som er grunnen til at Slagstad i motsetning til Seip gjør Monrad til en helt.

I den tyske idealismen, representert ved Monrad, finner Slagstad en kime til 1960-åras radikale regimekritikk. Den såkalte positivismekritikken som vestlandsfilosofen Hans Skjervheim satte ord på, er en strategisk posisjon som Slagstad føler seg hjemme i. Den gjør arbeiderpartistaten til et teknokratisk og avpolitisert ekspertvelde, der kunnskapsregimet er dominert av naturvitenskapelig lovmessighetstenkning. Denne instrumentelle tenkningen om politikk, samfunn og individ var også en strømning i embetsmannsstaten, men den fikk ikke hegemoni. Det sørget Monrad for. Han øvet ifølge Slagstad kontinuerlig innflytelse fram til embetsmannsstatens fall i 1884.

I Venstrestaten, som varte til 1935, ble Monrads folkedanningsideal videreført og fikk ny næring fra en livskraftig grundtvigianisme. Skjønt Venstrestaten ble skolefolkenes storhetstid, var den et tvetydig kunnskapsregime. Den innflytelsesrike historikeren og venstreideologen Ernst Sars fant sannhet i naturvitenskapelig lovmessighetstenkning. Og han var ikke alene om å skape ny instrumentell dogmatikk. Dessuten vokste sosialøkonomenes betydning.

Gro

En nøkkelrolle spilte økonomen Wilhelm Thagaard. Hans tro tjener i Dagbladet, redaktør Einar Skavlan, medvirket sterkt til det. Slagstad kan kunsten å krydre norgeshistorien med sammenstillinger av kjensgjerninger. Han finner da også kontinuitet der Seip fant brudd: Embetsverkets makt fortsatte å ekspandere under Venstrestaten gjennom det reguleringsstatlige styringsapparatet, skriver Slagstad. Arbeiderpartistaten fullbyrdet statsideologien som styringsideologi. Han er ikke enig med Seip i at arbeiderpartistaten var preget av avideologisering i 50- og 60-åra. Etter Slagstads mening var det først etter 1986 at avideologiseringen skjedde. Da ble politikken avpolitisert og politikerne fristilt fra politikken. Med Gro Harlem Brundtlands visjonsløse teknokratstyre ble moderniseringen av Norge sluttført. Slagstad gir nettopp det bildet av Gro-epoken som Gro med sin siste bok har forsøkt å motbevise. Med Gros embetsstyre ble ringen på sett og vis sluttet tilbake til embetsmannsstaten, og samtidig er industrisamfunnet blitt historie.

Hvor går vi?

I den postmoderne, postindustrielle situasjonen finner Slagstad mange oppmuntrende takter: Politikkens gjenkomst og en frodig underskog av udogmatiske intellektuelle. Kanskje er et nytt kunnskapsregime, som setter det menneskelige i sentrum, i ferd med å ta form?

Boka er ikke så stramt redigert som man kunne ønske. Dens viktigste kvalitet er de dristige analysene, formulert i et sobert riksmål. Slagstad har her tent en regimekritisk fakkel. Det ville være flaut om politikere og byråkrater skulle slokke den med taushet.