Filmanmeldelse: «Natt»

Imponerer!

I «Natt» må hovedpersonen akseptere dødelig kreftsykdom og kjempe mot en voldelig eksmann.

NATT: Guri Glans briljerer i komplekse «Natt».
NATT: Guri Glans briljerer i komplekse «Natt». Vis mer
Publisert

Filmen har et dystert og minimalistisk premiss: Legen Emma diagnostiseres med kreft og blir gitt to måneder igjen å leve. Tida må brukes til å få samværsrett over døtrene i barnehagealder for å holde dem unna en voldelig og aggressiv far.

Mona J. Hoel er en særegen stemme i det norske kinolandskapet – med full kontroll på kunstneriske prosesser. Hun fulgte opp den magisk-realistiske debuten «Noe beroligende» (1995) med det mørke familiedramaet «Når nettene blir lange» (2000) – Norges eneste spillefilm laget etter det danske kyskhetsprinsippet Dogme 95.

Men etter det enda mer ambisiøse tredjeverket, flettverks-dramakomedien «Salto, salmiakk og kaffe» (2004) ble det stille.

Natt

Drama

Regi: Mona J. Hoel
Skuespillere: Guri Glans, Jørgen Langhelle, Henrik Rafaelsen, Marie Louise Tank
Premieredato: 13. januar 2023
Aldersgrense: 12 år

«Rendyrket og vondt om dødelig sykdom og å leve med en voldelig partner.»
Se alle anmeldelser

Ensomme sammenbrudd

«Natt» er ikke et psykologisk portrett som slipper oss under huden på hovedpersonen og rollegalleriet ellers – den er en gjengivelse av en situasjon – en tilstand.

Vi får snev av bakgrunnshistorier gjennom fortellerstemmen i åpningssekvensen, der hovedpersonen balanserer på et steingjerde. «Han visste hvor jeg kom fra», sier Emma - muligens til seg selv. «Det handlet om å overleve. Jeg har vært livredd siden jeg var liten». Både Emma og eksen Falk har hatt tøffe oppvekster og nå gjelder det å sikre barnas framtid gjennom en kamp i rettsvesenet.

Men vel så viktig som framdrift og historiefortelling er skildringen av utrygghet og dødsangst. Guri Glans gjør en autentisk hovedperson – både i scener der hun forsøker å holde maska og i ensomme sammenbrudd. Varme øyeblikk med barna kontrasteres med brutal-vakker og iskald finnmarksnatur, godt hjulpet av Nils Petter Molværs komposisjoner. Og det gjør dypt inntrykk å høre jentungenes sang, lek og glade latter fra stua mens Emma ligger fortvilet på soverommet.

Gjentakelser

«Natt» kunne vært mer økonomisk. Trenger vi å være med på Emmas flyreise til Alta, med løping til gata og det hele? Og må det dramatiske handlingsforløpet på krisesenteret gjentas med ord både én og to ganger etter at vi har sett det?

Valget kan begrunnes med at det gjenspeiler virkeligheten: Det er jo faktisk slik at voldsrammete kvinner som velger å anmelde gjerningspersonen må fortelle om mishandlingen i både avhør og rettssal. Scenene fra Tingretten er lysrør-realistiske, susingen fra lufteanlegget ligger som et slør over vitnemålet om et terrorpreget samliv. Advokaten til ektemannen er usympatisk på en forstyrrende troverdig måte. Historien unngår lykkeligvis alskens rettslige teknikaliteter, den gir i stedet offentligheten et moralsk og lyttende ansikt i form av Henrik Rafaelsens empatiske etterforsker.

Vanskelig rolle

Det er altså barnas framtid som står på spill.

Hvordan stiller faren seg til disse omstendighetene, ønsker han egentlig omsorg for barna, hva tenker han, hvem er han egentlig?

«Natts» prosjekt er ikke slike problematiseringer – det er å vise konsekvensene av frykten som skapes. Slik blir eksmannen Falk mer et bilde på en generell voldsutøver enn et personlig portrett. Det skaper en skuespillermessig utfordring Jørgen Langhelle løser på formidabelt vis. Den intens-innbitte tolkningen antyder et virvar av indre prosesser, samtidig som han hele tida framstår som en kritisk trussel mot Emma. Slik setter Hoel døra på gløtt: Hvordan ble han så voldelig, hvilke omstendigheter og strukturer dro ham i feil retning?

Tragedien i Langhelles bortgang i 2021 blir dessuten tydelig, vi mistet en av våre aller fremste skuespillere.

Eventyrlig

«Natt» briljerer når den er på sitt mest poetiske. Som en nattlig vandring i en kornåker og blikket på en reinsdyrflokks samspill og utforskning. Hoel finner noe nesten eventyrlig i solbrune barn som spiser gulost på stranda og viser en smittende fascinasjon for innretningene i sykehusets vaskeri. Vinden i trærne, nærheten på fingre som tvinnes sammen; med effektive grep, akkompagnert av Molværs musikk, skapes en fortettet stemning – en filmatisk identitet som ikke er noen selvfølge i hjemlige produksjoner.

Rendyrkingen av tematikken og den stilsikre slagkraftigheten imponerer, særlig med tanke på at rulleteksten er blant norsk filmhistories korteste.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer