Importen av arbeidskraft

Kan innvandring dempe behovet for innvandrere?

ARBEIDSINNVANDRING: I en kronikk i Dagbladet 20. november skriver professor Jonathon Moses fra NTNU at når norske myndigheter åpner grensene for flere innvandrere, vil det bidra til en type utvikling «som i neste omgang kan dempe behovet for innvandring i fremtiden».Det framgår helt klart at det er import av produksjonsfaktoren arbeidskraft han refererer til, og ikke folk som må gis asyl for å redde liv og frihet. Det siste er et ansvar som alle demokratiske og velstående land må og bør påta seg, selv om det paradoksalt nok er de udemokratiske og fattige som belastes sterkest. Det står mye riktig i Moses\' artikkel, men når det gjelder arbeidsmigrasjon, vandrer han fremdeles rundt i ørkenen. Det ville være svært interessant å få vite hva slags undersøkelser han bygger den på, den påstanden som er referert i mitt første avsnitt. For ikke bare enkel logikk, men all erfaring i det siste halve århundre tyder på at den er riv, rav, ruskende gal.

VI KAN TA utgangspunkt i en norsk situasjon: For noen år siden var arbeidsdirektøren opptatt av at det var vanskelig å rekruttere nok hjelpepleiere til sjukeheimer og andre helseinstitusjoner. Han mente derfor at det kunne bli nødvendig å importere et stort antall pleiepersonell fra fattige land - i andre verdensdeler. Det kunne løse problemet.Men sett at mangelen på hjelpepleiere kom av at lønna var for dårlig i forhold til slitet og ansvaret, at det var for få ansatte i forhold til arbeidsmengden, eller skiftplanene for belastende for familielivet? I så tilfelle klarte ikke sjukeheimene å konkurrere med andre etater, industrien eller butikkene om de arbeidssøkende. Skulle vi sikre våre gamle trygghet og trivsel på institusjonene, måtte lønna opp og arbeidsmiljøet bedres.

MEN ET ALTERNATIV til slike forbedringer for de ansatte er naturligvis å prøve å finne folk som var villige til å akseptere de dårlige jobbene. Import av helsepersonell fra fattigere land er derfor en nærliggende løsning. Slik kan myndighetene få rekruttert arbeidskraft uten å sette opp lønningene. Men det kanskje ingen legger merke til, er at import innebærer vedlikehold av en lite attraktiv situasjon i dette yrket, noe som i stadig sterkere grad gjør mer import nødvendig. Den dynamiske effekten av dette kan vi se på mange helseinstitusjoner i andre land. Det er med andre ord minst like riktig å si at import skaper personellproblemer på sykehjemmene som det motsatte, altså at import er løsningen. For sannsynligvis forsterker arbeidskraftimport innfødte hjelpepleieres motiver til å forlate det.

I PROFESSOR MOSES\' eget fedreland kan vi finne enda bedre eksempler på at han befinner seg langt ute på jordet. Mange produsenter av frukt og grønnsaker syntes at innfødte USA-borgere var for dyr arbeidskraft når avlingene skulle høstes. Innvandrede meksikanere, lovlige eller helst ulovlige, var billigere. Dette førte snart til et lønnsnivå som ingen amerikanere med boligkostnader kunne leve av, og i dag er den nordamerikanske frukt- og grønnsakindustrien fullstendig avhengig av at grensevaktene snur ryggen til, slik at tilstrekkelig mange fattige meksikanere kan lure seg over grensa for å plukke frukt. Importen av arbeidskraft har altså skapt et permanent arbeidskraftproblem for denne næringen, i tillegg til enklaver av den fattige verden innafor verdens rikeste og mektigste land.Den samme prosessen kan vi nå se foregår også i norsk hagebruk, riktignok med noe anstendigere utslag. Jordbær- og salathøstere kommer med arbeidstillatelse, og stort sett akseptable fortjenestemuligheter. Men også her blir det stadig mer usannsynlig at innfødte skal bli rekruttert til slikt arbeid, import blir stadig mer nødvendig, og dette yrket er dømt til å sakke akterut i forhold til de alternativene som ikke utsettes for arbeidskraftimport.

KVALITETEN PÅ professor Moses\' analyse kommer godt fram om en ser på det som nå skjer i visse håndverksfag. Mestere sier at de ikke har råd til å ta inn lærlinger, fordi konkurrentene får utlærte østeuropeere billigere. Over tid må det bety at behovet for å importere håndverkere blir permanent og økende. Så mye for professorens påstand om innvandring som «kan dempe behovet for mer innvandring i fremtiden». (Til slutt er jeg på grunn av tidligere misforståelser nødt til å presisere at dette ikke er noe argument mot utenlandsk fødte ansatte på norske helseinstitusjoner, men bare mot bevisst import som svekker lønnstakersida på arbeidsmarkedet. Det er helt utmerket at sjukehusene klarer å få flyktninger og familiegjenforente inn i arbeidslivet, og jeg har fersk og personlig erfaring for at de gjør en god jobb.)