Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Improvisert ikke-jazzist

MOLDEJAZZ (Dagbladet.no): Martin Horntveth, trommis og bandleder i Jaga Jazzist, er i festivalmoduset. Bandet hans spiller tre kvelder på rad ved Moldejazzen, og ønsker å spille tre helt forskjellige konserter.

Jaga Jazzist har hatt noen travle festivaluker. Etter at de spilte for et fullstappet Caledonien under Quartfestivalen, har de jazzet i senk det danske publikummet under Köbenhavn jazzfestival, og senest i går rocket for et svettende Alexandra under Molde jazzfestival.

- Etter konserten på Quartfestivalen skrev dere på hjemmesida deres at dette var det beste publikummet dere har hatt. Er det fremdeles sant?

- Ja, det var veldig bra. Det virket som om at alle som digger Jaga i Norge kom på den konserten. Alle kunne låtene, de var stille når vi var stille og dro på når vi dro på. De var helt fantastiske.

- Var det uventet?

- Nei, det pleier å være veldig bra stemning på festival, forteller Martin. Men vi snakker om rimelig forskjellige festivaler. Det har blitt skrevet mye om Quarten og hvordan fokus kanskje ikke først og fremst er på musikk. I mellomtiden verserer muligens fordommer mot Moldejazzen som en gammelmannsfestival.

- Er det noen forskjell på å spille på en festival som Quart og en jazzfestival?

Martin mener det ikke har så mye å si for et «crossover»-band som Jaga Jazzist. - Litt annerledes er det jo, for på jazzfestival er det en del andre eldre folk, i tillegg til de unge som står foran.

- Er det ikke litt kult å få oppmerksomhet fra de litt eldre også?

- Jo, det er klart. Men jeg må si at jeg ville blitt forundret dersom de ikke synes det var sinnsykt mye lyd under konsertene våre.

Dansk elektrosjokk

Martin mener at det norske publikummet har forandret seg mye med Jaga Jazzist, og at det nok er større forskjell mellom å spille utenlands og i Norge.

- Da vi spilte for fem-seks år siden beveget folk seg på en helt annen måte enn de gjør nå. Nå er det mer sånn at folk hører på musikken og digger, men det er ikke så mye bevegelse. Men i Köbenhavn var det noe helt annet, folk gikk helt bananas, de fikk elektrosjokk og hoppet rundt. Det var folk foran som gikk i ekstase slik publikum gjorde i Norge før, fordi de ikke hadde hørt det før.

- Du tror det har med tilvenning å gjøre?

- Jeg tror folk i Norge veit hva vi driver med, og derfor lytter mer, sier han, og mener bandet må jobbe mer for å få til en miks mellom et lyttende og bananas publikum. - Vi har tre dager til å få til det.

- Hvordan er det å spille tre dager på rad, og opptil to konserter om dagen?

- Det er utfordrende. Vi blir rastløse fordi vi kan ikke gjøre det samme i tre dager. Vi må klare å få til tre forskjellige konserter.

- Jeg hørte dere hadde en liten diskusjon før konserten i går om hvilke sanger dere skulle spille, og rekkefølgen og sånt.

- Ja, det var sikkert diskusjoner så busta føyk, svarer Martin med et smil. Det pleier de nemlig å ha. Hvordan klarer de å holde sammen?

- Vi er veldig nære venner og familie, og har utviklet og driver med det alle liker best. Selv om alle driver med andre ting, er hele bandet det alle ti liker best. Men vi er egentlig en band som ikke skulle overlevd. Vi er for mange, vi må ha dobbelt så mye av alt og det er dyrt. Alt er lagt opp til at vi ikke skal klare det.

Feig jazzist

De ti bandmedlemmene spiller alle i andre band, og de har alltid vært opptatt av at de skal bli inspirert på annet hold. Men Jaga Jazzist er hjertebarnet deres, forteller Martin.

- Med så mange band i ilden må dere spille hele tida?

- Ja, det er det eneste vi gjør, fortsetter Martin. Alle jobber døgnet rundt, og bare et par-tre av de ti jazzistene jobber med andre ting enn musikk.

- Går det an å leve av det, da?

- Vi lever ikke av Jaga i det hele tatt, smiler han. Men med andre prosjekter på si går det likevel rundt.

På vegne av en av leserne våre, som hadde sendt inn sitt spørsmål på SMS, spør vi om historien bak navnet Jaga Jazzist.

- Først het vi Jævla Jazzist, men så var vi litt feige, og da kalte vi oss Jaga. Det var i 1994, så det var ikke så lenge vi het Jævla, sier Martin og mener bandet ville sett annerledes ut om de hadde bevart det navnet.

- Dere sier at dere ikke er et jazzband. Likevel sier dere at dere improviserer. Gjør dere egentlig det på scenen?

- Ja, publikum merker det kanskje ikke, men vi har på en måte lært oss en improvisasjon som funker selv om man er ti. Noe av det som gjør oss så glade på scenen er når låtene går helt andre veier. Det er noe av det som gjør oss så glade over å spille, fordi ikke alt er innøvd. Det er en slags felles improvisasjon som går mye på arrangement. Vi har ikke så mange soloer, men improviserer heller i overganger, og i det siste har vi jobbet mye med lydcollager. Vi improviserer på en lite opplagt måte, men gjør det kjempeofte. Det er ikke sånn at nå spiller alle frijazz, nå er alt helt vilt.

- For i bunnen er det en ganske streng komposisjon?

- Ja, det er strengt i bunnen, og ofte går alt etter boka. Men vi har masse åpne deler, og overganger og lydbilder og sånt.

Mer elektronisk

- Du har sagt at media ikke skjønner hva dere driver med?

- Vi får mange anmeldelser som vi ikke skjønner noe av. Vi har blant annet blitt sammenliknet med Frank Zappa, og vi synes ikke vi driver med det i det hele tatt. Vi føler at vi likner mye mer på moderne orkester. Vi hører at vi likner på 70-tallsmusikk, som anmelderne hørte på da de var unge. Men vi prøver hele tida å gå nye veier, og vi skjønner ikke helt hva vi driver med selv. Vi får jo kjempebra anmeldelser og er veldig fornøyd, men vi kjenner oss ikke igjen nesten noen gang når vi leser en anmeldelse, men det er jo bare slik vi tenker. Anmeldere og publikum tenker sikkert helt annerledes.

- Det er vanskelig å plassere dere, men nå som dere er på jazzfestival, har dere tenkt på hvordan dere påvirker norsk jazz?

- Vi tenker ikke på det i det hele tatt, vi hører neste ikke på jazz i det hele tatt.

- Og nå blir det mer elektronisk?

- Ja, jeg tror det. Det er vanskelig å drive med elektronikk når vi improviserer, siden det må spilles inn på maskiner på forhånd. Vi vil låte mer som på plata. Vil ha noen av de tingene vi får til på plate på konsert. Det må gjennomføres på en vanvittig bra måte. For det er lett at det blir sånn playback-faktor på det, og det vil vi ikke ha.

- Har dere internasjonale ambisjoner?

- Ja, det har vi alltid hatt. Det har jo alle. Men det vi tror er at vår musikk har sjanse i utlandet. Vi veit jo at vi driver med spesielle greier. Bare fra den spillejobben i Köbenhavn, der det kom folk som aldri hadde hørt om oss før kicka fullstendig på det, og det var masse folk der.

Bandet har enkelte utenlandskontakter, men at de kanskje må velge hvilken vei de vil gå videre, om de vil ha rocke- eller jazzprofil. Martin mener dette ikke er vanskelig for bandet, men problematisk fordi det er forskjellige kontaktnett for de forskjellige musikkformene.

Uansett vil den nyeste plata deres, «A livingroom hush» som kom i mars, slippes flere steder i Europa og muligens i USA.

Bandet har tro på seg selv. Martin tror det er et marked for musikken deres overalt, noe som i alle fall stemmer for Oslo-området: Etter Quartfestivalen var plata deres utsolgt ved Platekompaniet i Oslo. Til sammen har plata solgt bortimot 5500 eksemplarer, noe bandet er veldig fornøyd med. I mellomtiden spiller bandet inn ny plate. Den skal komme ut etter nyttår.

JAGA I GÅR: Martin Horntveth (til venstre) er en av de to nokså strenge låtskriverne i Jaga Jazzist. Men på konsert improviserer bandet mye.
AMBISIØS: Martin Horntveth tror Jaga Jazzist har store muligheter. - Vi vet jo at vi driver med spesielle ting, sier han.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media