Inderlig og intenst

Pearl Jam sliter med å bli viktige igjen, men i det minste låter det bedre enn på lenge.

CD: Problemet med Pearl Jam er at de ikke har klart å hente seg inn igjen etter at de begikk en livsnødvendig artistisk dekonstruksjon med «Vitalogy» for åtte år siden.

Da handlet det om å komme ut av den kommersialiserte grønsjbølgen for enhver pris, og posisjonere seg et sted nedenfor Billboards Topp 10.

Det gikk bare så altfor bra. Pearl Jam sluttet rett og slett å lage god - og viktig - musikk. Hånda i været den som kommer på noen virkelig minneverdige øyeblikk på to og et halvt år gamle «Binaural». Eller «Yield» fra 1998 for den saks skyld.

«Riot Act» restituerer langt på vei Pearl Jams artistiske omdømme, og er deres mest interessante og best forløste plate siden nettopp «Vitalogy». Samtidig er «Riot Act» en plate som handler om noe, og ikke bare Eddie Vedders personlige ve og vel.

Derfor er det gledelig at «Love Boat Captain» er blitt en av de inderligste Pearl Jam-låtene på lange tider.

I ord er den et sårt, søkende minneord over de ni som ble klemt i hjel under bandets Roskilde-konsert i 2000. Musikalsk speiler den et bredt spekter av stemningssjatteringer, og lodder nerven og intensiteten som preget Pearl Jam rundt «Ten» og «Vs.». Singelen «I Am Mine» likeså. Den overtydelige, Bush-refsende «Bushleaguer» føyer seg derimot inn i rekka av pinlig amerikansk post-9.11.-rock.

Denne glippen ødelegger likevel ikke inntrykket av at det forknytte, ukarismatiske Pearl Jam er borte til fordel for et band som uredd gir seg melodiøse og rifforientert classic rock i vold. Det er mer enn de fleste av oss hadde turt å håpe på.

BEDRE ENN VENTET: «Riot Act» har nerven og intensiteten som kjennetegnet Pearl Jam i begynnelsen av karrieren. Fra venstre Stone Gossard, Mike McCready, Jeff Ament, Eddie Vedder og Matt Cameron.