Filmanmeldelse: «Nattebarn»

Inderlig, vakker og viktig

Debutfilmen «Nattebarn» byr på noe av det mest nærgående vi har sett i norsk film på lang tid.

TRAILER: Petter Aaberg prøvde i 2017 å ta sitt eget liv. Ei uke seinere startet innspillingen av hans bedringsprosess - og det er blitt til filmen «Nattebarn». Foto: Indie Film AS Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Nattebarn»

Dokumentar

Regi: Petter Aaberg og Sverre Kvamme
Skuespillere: Petter Aaberg, Sverre Kvamme, Miriam Øyna
Premieredato: 24. september 2021
Aldersgrense: 15 år

«En ærlig film som er med på å gi psykisk lidelse et ansikt.»
Se alle anmeldelser

Petter Aaberg valgte i 2017 bort livet, men endte opp på legevakta, hvor bestevennen hans Sverre Kvamme møtte ham med en idé. Og ei uke seinere starter innspillingen av dokumentarfilmen som skulle bli hetende «Nattebarn». Ideen er like enkel som den er god, nemlig å oppsøke fremmede mennesker blant Oslos gater på nattestid og søke etter lidelse og vansker, i håp om at Aaberg skal finne forståelse og forløsning.

«Nattebarn» er en ærlig film som er med på å gi psykisk lidelse et ansikt, og tilslører ikke de mindre sjarmerende sidene ved å være psykisk ustabil. Hovedfokuset er på Petter Aaberg, som også fungerer som observatør overfor en håndfull mennesker guttene blir kjent med under innspillingen. Mennesker som har en ting til felles, nemlig at de på ulikt vis strever med å komme seg gjennom dagene, og rømmer inn i selvdestruktive hjelpemidler som rus og selvskading.

Merkbar debut

Regissørduoen bak «Nattebarn» debuterer begge i langfilmformatet med denne dokumentaren, og det merkes på godt og vondt. Det er ingen tvil om at dette er et hjertebarn for regissørene, og at det av flere grunner blir viktig å fullbyrde visjonen. Og visjonen utvikler seg gjennom den forholdsvis lange innspillingsperioden. Målet ser ut til å være å følge Aabergs psyke og utvikling, samtidig som at de stadig får et større ansvar for intervjuobjektene de har samlet.

REGISSØRENE: Petter Aaberg og Sverre Kvamme har laget en dokumentarfilm som gjør et dypdykk inn i psykisk helse og den hjelpen man trenger, men ikke alltid får. Foto: Thea Einarsson
REGISSØRENE: Petter Aaberg og Sverre Kvamme har laget en dokumentarfilm som gjør et dypdykk inn i psykisk helse og den hjelpen man trenger, men ikke alltid får. Foto: Thea Einarsson Vis mer

Filmen spriker i mange retninger, og blir av den grunn litt rotløs. Forståelig nok er det vanskelig å ha en klar plan med en dokumentarfilm, da virkeligheten ikke følger et korrekturlest manus, men det er likevel mulig å klippe en kronologi ut av oppsamlet materialet.

Duoen forviller seg, og ser ikke ut til å være sikre på hvor mye de skal tillate seg å utlevere intervjuobjektene, hvorav enkelte viser seg i mest tenkelig sårbare situasjoner, og til gjengjeld blir det mye fokus på regissør Aaberg.

Blottlegger seg på skjermen

Aaberg og Kvamme studerte sammen på filmskolen i Lofoten, og enda de går for en enkel stil, viser de god formidlingsevne, og alt i alt en velfungerende teknikk. De vinner utvilsomt på filmens personlige plan, og eventuelle tekniske svakheter tilgis lett, da filmskaperne har en såpass god retorikk. Det kommer også godt med hvor ærlige de tillater seg å være. Bokstavelig talt blir Aaberg blottlagt på skjermen i en av filmens mange sårbare sekvenser.

Filmen er utvilsomt best når det er Aaberg som er i fokus, for selv om alle har en historie som kan fortelles, forteller man gjerne sin egen best. Det er tydelig at Aaberg søker en felles forståelse og en aksept hos dem han intervjuer, for han står av og til i fare for å ta opp for mye av fokuset.

Bemerkelsesverdig

Derfor passer det seg kanskje bedre når han blir gitt egne sekvenser som følger ham gjennom livets mange opp og nedturer. Aaberg forteller at han har fått flere diagnoser opp igjennom, deriblant emosjonelt ustabil, også kjent som borderline personlighetsforstyrrelse, og OCD.

Det legges ikke skjul på symptomtrykket når det står på som verst, og man får også følelsen av at dette gjør prosjektet vanskeligere å hale i land, men kanskje desto viktigere å fullføre.

Filmen framstår kanskje ustrukturert, men i det som kan virke rotete oppstår det noe inderlig, vakkert og viktig. Tross at det er en merkbar debut, blir det også en bemerkelsesverdig film, som tar et dypdykk ned i psykisk helse, og belyser hvor galt det kan gå hvis man ikke får den hjelpen man i Norge har rett på.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer