Anmeldelse: Maria Navarro Skaranger, «Emily forever»

Inderlig vakkert

Maria Navarro Skaranger skriver inderlig vakkert om en retningsløs tilværelse som tilsynelatende er genetisk betinget.

MARIA NAVARRO SKARANGER: Hennes tredje roman innfrir forventningene til et stort talent. Foto: NTB
MARIA NAVARRO SKARANGER: Hennes tredje roman innfrir forventningene til et stort talent. Foto: NTB Vis mer
Publisert

Emily er på nivå to, mener politikvinnen som avhører den 19-årige jenta. Ikke at hun er dum, men hun er heller ikke særlig smart. Dårlig på skolen, fjern. Sånne jenter med tomme, blanke, drømmende, slørete blikk. Sånne som ender opp med å jobbe i kassa på Kiwi.

Maria Navarro Skarangers nye roman, «Emily forever», er et portrett av en gravid ungjente, en kommende alenemor, datter av en alenemor.

Det er en skjebnetung historie om sosial arv; en håpløs beskrivelse av en retningsløs tilværelse som tilsynelatende er genetisk betinget. Deprimerende, men inderlig vakkert fortalt.

Den unge forfatteren – Skaranger er født i 1994 – brakdebuterte i 2015 med oppvekstromanen «Alle utlendinger har lukka gardiner», som ble nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris og senere filmatisert. I 2018 kom «Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen)» som ble belønnet med Osloprisen 2018 og EUs litteraturpris 2020.

Tunge tanker

Den tredje romanen, «Emily forever», innfrir de høye forventningene. Skaranger skriver nært og følsomt om tilstander av grå hverdag, av TV-lyd som eneste adspredelse og tanker som er for tunge til å tenkes: «Når det er stille blir hun tvunget til å tenke i lange baner, tanker oppå tanker oppå tanker som legger seg etter hverandre i kø og aldri stopper.»

«Er hendes indre verden så meget større end den ydre?» spør fortelleren med et lånt sitat fra Kirsten Thorups «Erindring om kærligheden».

Emilys sorgtunge indre verden kretser om tanken på et barn som skal vokse opp i et hjem der dusjkabinettet lekker og med brunkrem klint oppover dørkarmen. Å nei, tenker hun. Fortelleren i romanen viser til at det jo alltid finnes noen familier som ikke får det til, der ulykken går i arv, der den ligger i genene og ruger. Er Emily predestinert til å mislykkes?

Emilys mor bekrefter håpløsheten. Hun lurer på om det er sånn at valg av menn går i arv: «Em valgte feil fordi mora hadde valgt feil menn tidligere.» Em vokste altså opp uten far, men på skolen løy hun og sa at han jobbet på nugattifabrikken i Drammen. Selv falt Emily for Pablo, en smågangster som stikker av når politiet er etter ham. Hun falt for ham da hun var 17; han var liten av vekst, men snill og kjærlig og varm når han ville. Her legger fortelleren en parantes inn i historien: (Jeg forstår ikke hva hun ser i ham, jeg vet ikke hvordan man forelsker seg i et sånt menneske, han har et smil som tar for stor plass i ansiktet.)

Solidaritet

Fortellergrepet er interessant og originalt. Emily kritiseres, kommenteres og irettesettes av fortelleren. Men det ligger en form for solidaritet og optimisme der, i kontrast til alle de utenforstående, «offisielle» personenes beskrivelser av jenta. Både politifolk, jordmor, lege og mødrekontor har sine skjematiske meninger om hvilke forutsetninger og framtidsutsikter den kommende alenemora har.

En klasseroman som dette bringer tankene bakover i tid til håpløsheten i Amalie Skrams naturalistiske historier om nedarvet fattigdom. Men Maria Skarangers varme språk og inderlige sympati med Emily lyser gjennom hele romanen.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer